Stetinden 1391 moh

Stetinden ligger som en koloss av granitt innerst i Stefjorden i Tysfjord kommune. Stetind og ble i 2002 kåret til Norges nasjonalfjell i avstemning hos Reiseradioens lyttere. Den sagnomsuste «Ambolten» kan ses fra minst sju prestegjeld og er et populært turmål blandt klatrere fra hele verden. Her er turbeskrivelsen fra våre to turer til Stetinden.

På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet prøvde mange kjente tindebestigere fra inn og utland seg på toppen- uten hell. Den danske klatreren Carl Hall – som fortoppen er oppkalt etter, var den første med et skikkelig forsøk på Stetinden i 1889. Da han returnerte skal han ha sagt «om han hadde hatt valget mellom å klatre forbi «mysosten» eller å bli skutt ville han umiddelbart ropt: Skyt!». Den kjente britiske klatreren Willian Slingsby som hadde flere førstebestigninger i Norge som f.eks Store Skagastølstinden og mange topper i Lyngen var en annen som måtte gi tapt i forsøket på å vardesette Stetinden i 1904. Slingsby sa senere at det var den styggeste toppen han hadde sett. Stetinden ble regnet som ubestigelig og det var mange sagn om toppen, bl.a ble det påstått at det skulle leve gullfisker i små vatn på det store platået, det ble avkreftet da Stetinden ble førstegangsbesteget 30.Juli 1910 av Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn, via samme ruten som vi gikk.

Startstedet ligger like etter Stetindtunellen, ca 18 kilometer fra E6 og er skiltet mot Kjøpsvik. Ved startsteder er det en stor rasteplass med toalett, benker og en infotavale. Vi brukte rasteplassen som teltplass.

Starten av turen går etter god sti de drøye 3 kilometerne opp til Svartvatnet 728 moh. De første halvannen kilometeren er i slak stigning opp til 200 moh, før det blir litt brattere videre til Svartvatnet. Vatnet er siste sjanse til å fylle vannflaskene, så det ble en liten rast og fyllepause før vi starten på stigningen opp til Halls fortopp.

Fra vatnet blir det brattere, men stien(e) er godt synlig i terrenget p.g.a slitasje og er i tillegg vardet, etter hvert har toppen blitt så hyppig besøkt at det er et mylder av stier fra vatnet og de ca 400 bratte høydemeterne opp til sørøstryggen til Halls fortopp som man når på ca 1150 moh. Det er noen få partier med litt klyving opp mot ryggen, men ikke noe vanskelig. Fra ryggen er det slak stigning opp mot fortoppen. I rolig tempo og med tunge sekker brukte vi litt  underkant av 3 timer på turen til Halls fortopp (1314 moh). Distansen hit er ca 5 kilometer.

Fra fortoppen starter den utfordrende delen av turen, med en til tider sinnsykt luftig egg og klatringen forbi mysosten. Etter ca 50 meter på egga ble tauet tatt fram. Med en nedoverbakke i et svaparti med noen hundre høydemeter fritt fall i vestsiden fant vi ut at det var greit med tau. Videre er det en luftig egg som kanskje egner seg best til å sette overskrevs over og ake seg videre, før det blir litt bedre plass den neste biten mot ei luftig nedklatring på østsiden på noen store steiner. Videre gikk turen langs et hyllesystem under egga i vestsiden mot «mysosten» med sine berømte «ti forbitrede fingertak» og turens vanskligste punkt. Klatringen er uten tak for beinan og trixet her er vistnok å klare å holde rumpen ute mens man klatrer under «mysosten». Klatringen er gradert til 4+ og det er særdeles langt ned.

Etter «mysosten» er det ganske greit videre til toppen med unntak av noen få partier med litt klyving. Toppen er overraskende stor og utsikten er fantastisk, spesielt om du går helt til gjesteboken helt i borterenden av platået.

Returen gikk etter samme rute ned til «mysosten», her er det boret rappellfeste for å gjøre returen tryggest mulig. Rappellen er på ca 10 meter ned til hyllesystemet før «mysosten». Herfra fulgte vi samme rute langs eggen til fortoppen, med bruk av tau på samme stedet på returen også.

Uten venting på lettere vær ville vi brukt ca 8 timer på den første turen, mens vi brukte ca 10 timer på dag to i veldig rolig tempo med gode pauser i det fine været. Distansen er ca 11 kilometer tur /retur.

Vi gikk turen to dager på rad, første turen med eminent guiding fra Christian Eidissen og Bård Sættem i en gruppe på fire. Da gikk vi med et tau og to slynger for andre og tredjemann i de to partiene vi brukte tau.

Vi brukte et 30 meterstau, en drøss med slynger, ca fem ekspresslynger, et sett med kamkiler og kiler. Siden første turen var i tett tåke og uten utsikt bestemte jeg og Helene oss for å gå turen på nytt dagen etter når vi våknet til sol. Bildene er satt sammen som en turbeskrivelse, derfor vil været og antall turdeltakere avvike litt i turbeskrivelsen.

Stetinden er en populær topp på sommeren og du drar ikke hit om du vil nyte en dag alene på fjellet.  Under turen vår i finvær møtte va 27 andre som hadde vært på toppen. Stetinden er en av de vanskligste toppene i Norge etter letteste rute. Det er forbudt å bruke bolter i Stetinden, så du må sette sikringene selv.

Foto Christian Eidissen, Helene Stelander Kjeldsen og Kent Hugo Norheim.

Stetinden
Ruten vi gikk
Kreativ camping
En foss i miniatyr like etter start
Sydpillaren i midten
Stor aktivitet på «mysosten»
Unge Norheim foran Svartvatnet
På stien opp mot Halls fortopp
Foran Presttinden
Ryggen til Halls fortopp
Stetinden
Stetinden fra Halls fortopp
Christian og Bård på Sydpillaren
Bård studerer Koppvatnet
Ned fra fortoppen
På med tau
Christian koser seg på standplass
Ned fra eggen på de store steinene
Christian lager standplass ved mysosten
Ned i vestsiden
Christian leder over fingertakene
Helene sin tur
Kent Hugo
Og Bård til slutt
Småbratt ned i vestsiden under Mysosten
Sammenpakking av tau ved «mysosten» med utsikt mot Halls fortopp
I noen av klyvepartiene opp mot toppen
Platået
Fornøyd med Stetinden
Helene er ganske fornøyd
Halls fortopp og egga
Ordner rappell
Litt finere vær på neste rappell
En hyggelig svenske rappellerer ned fra «mysosten»
Endelig på fortoppen igjen:)

 

  • Niels Petter Liset

    Hei, Kent Hugo! Kjempefine bilder, veldig moro å se. Vi er to tromsøværinger som tenker å klatre sydpillaren neste helg, dvs lørdag 24. august. Vi har klatret endel, men vi er ikke så raske med klatringa (ennå …), så vi er engstelige for å få dårlig tid, dvs. bli der oppe hele natta. Er det etter din mening noe tid å spare på å overnatte nærmere innsteget enn helt nede ved veien? Hvor høyt er det greit å slå opp telt, går det helt oppe ved vannet? Da er det vel ikke så langt igjen til innsteget?

  • Heisann.

    Det er kjempegod sti opp til vatnet og ca 3 kilometers marsj, i greit tempo tar det ca en time opp. Det var noen som hadde campet ved vatnet når vi var der- i en bakke på nordsiden av vatnet på ca 750 moh.

    Innsteget til sydpillaren ligger på drøye 850 moh, ca 6-700 meter fra vatnet, men den timen man kan spare må vel veies opp mot det å ligge på en plen nede ved veien, kontra det å bære en gørrtung sekk og ligge i 15 graders helling ved vatnet. Den timen man «sparer» kan vel hentes inn ved å starte en time tidligere med lettere sekk?

  • Niels Petter Liset

    Hei igjen, KH! Vi fulgte rådet ditt og la nede ved parkeringsplassen, og det gikk veldig bra – vi stod opp kl 6, begynte å gå kl 7 og kom fint ned til det ble mørkt, vi brukte bare 5 og en halv time på de 9 taulengdene, så vi var raskere enn vi fryktet! Flott tur, takk for hjelp!