Massiv NØ av Saltdalen 1244 og Massiv SØ av Bjørnskarddalen 1239 eller Saltdalstinden 1244 og 1239 er to meget fine skifjell ikke så langt unna Tromsø, som i de senere år har blitt ganske populære skitopper. Turen har drøye 3 kilometers anmarsj, men om du kombinerer toppene får du ca 1100 høydemeter med fin og variert nedkjøring. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Saltdalstindens topp 1244 og 1239.

Kjøreturen fra Tromsø til Sørbotn tar ca 20 minutter, parkering finnes ved et bygdehus(?) på øversiden av E8 ved campingplassen i Sørbotn. Anmarsjen går langs god sti om sommeren, mens det om vinteren er scooterspor de drøye 3 kilometerne før stigningen, noe som hjelper godt på returen i den slake Saltdalen.

Når stigningen starter er det enklest å følge bekkedalen på østsiden av den lille elva. Etter ca 200 høydemeter flater det ut, og det er et slakt parti før du starter på turens bratteste parti på mellom 6 og 700 moh. Her er det greit å dreie vestover, runde et lite berg og traversere under en knaus i terrenget, og sikte  seg inn mot bekkedalen igjen.

Fra bekkedalen er det greit å gå inn mot skardet mellom toppene. Terrenget fra 600 – 1000 høydemeter er rasutsatt, og ved et tidligere vinterbesøk her hadde det løsnet store flakskred fra begge siden opp mot skardet. Fra skardet mellom toppene er det greit å følge vestryggen til toppen. På toppen er det en liten varde og fantastisk utsikt mot Ramfjorden, Jihekkevarri, Hamperokken, Saltdalstindens meget pene 1324 topp og mange av de andre fine toppene i området.

Vi kjørte ned en brattere rute rett mot 1239, her er det ca 35 grader bratt i den fine skibakken på knappe 200 høydemeter. Saltdalstindens 1239 topp er litt slakere og er en relativt overkommelig tur for å få seg noen høydemeter ekstra kjøring når man alt har gått den 3 kilometer lange anmarsjen. På denne toppen er utsikten mot Lavangsdaltoppene noe dårligere, men man får fin utsikt mot Hamperokken, Bjørnskardtinden,  og denne navneløse perlen på 1160 moh

Totalt er denne turen på ca 14 kilometer tur retur og på ca 1400 høydemeter. Vi brukte ca 4.5 timer på denne turen i greit tempo

Saltdalstindens 1244 topp fra Maritindans 1045topp

Ruteforslag

Saltdalstindens 1239 topp fra Maitindans 1045 topp

Saltdalstindens 1244 fra Namdalfjellet

Saltdalstinden 1239 bakerst fra Namdalfjellet

Christoph og Rune i Anmarsjen

Dagens første turmål

1145 i Saltdalen

Bekkedalen

I starten av stigningen ved bekkedalen

-

Henrikstinden og Nordre Henrikstinden

-

Rune på ca 500 moh

Turens bratteste punkt, her traverserte vi mellom bergene

Rune i traversen

-

-

Fra en tidligere tur. Dette er vel neppe den beste plassen på skredfare 5

Christoph foran Maritindans 1045 topp

Maritindans to topper

Bruddkanten på raset fra siste tur

Rune nærmer seg skardet

Rune i form av en liten prikk på ryggen

På tur opp på ryggen mens sola skinner på Saltdalstindens 1239 topp og Hamperokken, Bjørnskardtinden og Sautinden på rekke nr2

Mot Henrikstinden

Like under toppen

Saltdalstindes 1324topp og sola

På toppen

Saltdalstinden 1324

Lakselvtindene

Hamperokken og Bjørnskardtinden

Ned den fine bakken fra 1244

-

Det klassiske flyet når man er på toppen på vinterturene

Rune med litt dårlig lim på skifellene på tur opp til 1239

1160 Bjørnskardet

Tepphaugdalstinden

Christoph hadde heller ikke allverden til lim

-

Herlig skiføre

Link til Christoph’s turbeskrivelse

Første besøk: 17. Januar 2010

Tidsfrbruk: Like over 5 timer

1235 SØ av Mellomdalen er en av mange navneløse fjell i området mellom Lavangsdalen og Sjursnes. Denne toppen er etter min mening en av de fineste toppene på Tromsø fastland. Geir Jenssen har kalt toppen for Gaskagaisa på sin supre nettside. Gaska betyr Mellom, mens gaisa er en topp som stikker over de andre toppene i området, fritt oversatt til Norsk:  Mellomdalstinden. Tidligere har jeg gått denne toppen på sommerføre, da valgte jeg en litt annen rute, se under. Her er turbeskrivelsen fra turen til Gaskagaisa.

Startstedet for en vintertur til Gaskagaisa er den store parkeringsplassen noen hundre meter sør for Sarasteinen. En kjapp historieleksjon om Sarasteinen.

Det sies at en samisk dame som het Sara går igjen i Lavangsdalen. Sagnet sier at en høygravid Sara skulle følge noen barn til et hus i nærheta. Det blåste opp til snøstorm og de gikk seg vill og måtte søke ly ved Sarasteinen. Der fødte ho en baby og etterhvert frøs alle ihjel, bare 2-300 meter unna huset de skulle til. Det sies at man kan høre barnegråt i nærheten av steinen og at folk har sett Sara stå å haike i Lavangsdalen. Dette er en historie redaktøren i kugo.no ikke kan gå god for:)

Etter å ha krysset E8 er det en knapp kilometer med litt knoting i til tider tett skog før Mellomdalen åpner seg og blir noe mer behagelig å bevege seg i. På vinterturene mine i Mellomdalen har vi truffet på scooterspor litt sør for Mellomdalselva. Cruxet på anmarsjen er når man skal krysse elva etter ca halvannen kilometer da det blir mye stor stein og tett raspreget skog på sørsiden av elva.

Etter å ha krysset elva er det drøye 2.5 kilometer i slakt terreng igjen av anmarsjen. Vi gikk i retning av punkt 678, der vi unnet oss en liten lunsj før vi skrudde på skresøkerne og startet på den spennende delen av turen. Vi fortsatte i retning av punkt 866, før vi gikk mot det navneløse vatnet som ligger på ca 800 moh mellom punkt 866 og 1074. Med vatnet startet de 400 siste bratte høydemeterne mot toppen. Hele siden er stortsett 30 grader eller brattere, med noen partier opp mot 40 grader. På ca 900 moh tok vi av oss skiene og gikk den siste biten til toppen med skiene på sekken for å komme oss opp det bratteste partiet og for å kunne følge ryggen.

På toppen er det en liten varde og utsikt mot mange av de offisielt navneløse og lite trafikkerte toppene i området, som feks Sennedalstinden, Meahccecohcka, Saltdalstindens punkt 1324- Utsikten mot Lyngenhalvøya med Lakselvtindene på første rekke med Store Lakselvtinden, Tomastinden, Platåtoppen og Anderstinden , og andre Lyngenfjell som bl.a  Jihekkevarri, Store Durmålstinden , Piggtinden og Fugledalsfjellet er også upåklagelig. Rett og slett en kongetopp.

Stegjern og isøks er å anbefale ved besøk på Gaskagaisa. Og med sin store nordvendte flanke er dette nok en glimrende vårskitur for de som godtar litt anmarsj.

På vinterturen brukte vi ca 5 timer med en del vurderinger av skredfare og drøye 300 høydemeter til fots. På sommerturen brukte jeg ca 4 timer.

Christoph sin turbeskrivelse

1235 fra Mellomdalen

Ruten vi gikk på vinteren

Den fine skibakken fra 1202 Mellomdalen

En litt annen rute på sommerturen

Like etter start

Etter drøye 10 minutter ser man toppen

Mellomdalen som er lettgått etterhvert med turmålet i midten

Christoph og Petter

-

-

Ned melllomdalen med Tverrbotnfjellet bak

-

punkt 1218 og 1289 av Sennedalstinden

-

Sol på punkt 1218

Skardet som skiller Mellomdalen og Smalakdalen

På ca 700 moh mot toppen

-

-

På tur mot det navneløse vatnet på ca 800 moh

Holmbukttinden, Jiehkkevarri og Kveita

I starten av den bratte nordflanken

Christoph vurdere forholdene

På tur opp mot ryggen

På ryggen med Sennedalstinden og Saltdalstindan i bakgrunnen

Mot Smalaktinden

-

Christoph og Petter med den klassiske "flystripen" på himmelen under vinterens toppturer

Mot breen med 1006, Lille Rieppefjell og Vazzoalgi

Årets første solglimt

-

Petter var ikke helt klar for toppbilde:)

Nordre Henrikstinden er et fjell med veldig få besøkende tiltross for at toppen bare ligger drøye 20 minutters kjøretur fra Tromsø sentrum. Nordre Henrikstinden er bratt og rasutsatt, noe vegetasjonen ved foten av fjellet i Saltdalen bærer preg av. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Nordre Henrikstinden.

Fra Tromsø tar kjøreturen til Sørbotn drøye 20 minutter, og det finnes god parkeringsmuligheter ved bedehuset på øversiden av veien ved Ramfjord Camping. Derfra følger man E8 noen hundre meter før man følger anleggsveien som er bygget i forbindelse med småkraftverket som blir oppført i Saltdalen.

Vi fulgte anleggsveien ca halvannen kilometer inn Saltdalen før vi begynte å ta høyde mot Nordre Henrikstinden. De første drøye hundre høydemeterne gikk i “slakt” terreng med snø vi sank ned i for hvert skritt vi tok. Men når vi kom opp av den glisne skogen var det steinhard skare og stegjernføre. De siste knappe 700 høydemeterne går i terreng som er brattere en 30 grader. Nordre Henrikstinden egner seg kanskje best som en vårskitur om du tenker deg hit med ski.

Etterhvert som vi tok høyde traverserte vi oss mot nordøst og en rygg vi fulgte opp til vi var på litt over 1000 moh. De neste 100 høydemeterne er de bratteste på turen, men korte partier opp mot 40 grader mens man går opp en renne som fører deg 10 meter under toppen. Denne renna ser ut som et spennenes skiprosjekt.

På toppen er det en varde på ca 30 cm og veldig bra utsikt mot Ramfjorden, Henrikstinden, Lavangsdalen m.m. Det ser også greit ut å gå videre mot Henrikstindens høyeste punkt, men med lite mat og kort dag ble det ikke forsøkt gjennomført.

På en sommertur brukte jeg ca 3 timer på toppen, mens vi på vinterføre brukte ca 3.5 timer på turen.

Nordre Henrikstinden fra Saltdalen

Ruten vi gikk

Fra Saltdalen

Turstart ca klokka null

I starten av stigningen

-

-

Ned mot Saltdalen

-

Christian koser seg på føre man hadde dødd av uten stegjern og isøks

-

Maritinden punkt 1062 og 1045

Oppe på ryggen vi fulgte så lenge det var mulig

1145 i Saltdalen

-

-

I det bratteste partiet

Mannfjellet light

Toppen

-

Henrikstinden 1270

En ivrig Christian på tur ned

Ei tilsynelatende bra skirenne

Bremsespor etter aking med isøks

Nordre Henrikstinden fra anleggsveien

Første besøk: 18 August 2009

Tidsforbruk: ca 3 timer

]]> http://kugo.no/2012/01/nordre-durmalstinden-henrikstinden-1134-moh/feed/ 0 http://kugo.no/2012/01/henriktinden-1127-moh/ http://kugo.no/2012/01/henriktinden-1127-moh/#comments Tue, 10 Jan 2012 22:24:55 +0000 kugo http://kugo.no/?p=1880

Henriktinden er en ganske populær fjelltopp over Slettmo i Balsfjorden. Henriktiden er uten anmarsj og er en rask topptur med en fantastisk utsikt over Balsfjorden og en del topper på Lyngenhalvøya som feks Piggtinden. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Henriktinden.  

Den gamle skolen(?) på Slettmo er  et greit utgangspunkt for et besøk på Henriktinden. Fra Tromsø tar kjøreturen drøye 45 minutter. Her er det muligheter for å parkere.

Starten går over et  jorde og opp mot brua som går over E8. Det går sporadiske stier opp gjennom skogen, men de fleste er av en kvalitet som gjør at de ikke er så lett å følge. Når man må gå uten sti er det en del liggende rasskog man må bjøkse seg gjennom opp mot knappe 500 moh hvor skogen slutter.  Over skogen siktet vi oss inn på en liten bekkedal som vi fulgte videre oppover i turens bratteste parti.

Over bergene etter bekkedalen slaker det litt ut og det er en enkel spasertur med jevn stigning til drøye 1000 moh før det blir litt brattere de siste høydemeterne til det store topplatået. På toppen er det gjestebok og nydelig utsikt mot Balsfjorden og topper på Malangshalvøya, Tromsø fastland, Balsfjord og noen topper på Lyngenhalvøya.

Henriktinden er en utrolig rask topptur, på sommern bruker jeg ca 2 timer på turen, mens vi brukte drøye 3 timer på turen på vinterføre.

Alternativt kan man gå Henriktinden via Tomasjorddalen, en noe lengre men litt slakere tur.

Fra rasteplassen på Bergneset

Rute

Fra Laksvatnfjellet

Fra Fugltinden

Like etter vi har krysset E8

-

-

Gikk opp i midten av bildet

Øyvind og Christian med bekkedalen

Balsfjorden

Christian inspiserer noen klatrelinjer

Opp mot toppen

Øyvind med en tommel opp

-

-

-

-

På toppen i en ufyselig vind

-

-

Litt aking på nedturen

Polvartinden er naboen til Otertinden og en halvkrevende topp med noen klyvepartier langs ryggen. Polvartinden ble som naboen Otertinden førstegangsbesteget i 1920. Polvartinden er mest kjent for et stort steinskred som gikk sommeren 2008, og som stoppet “noen få meter” fra de to gårdene under Polvartinden. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Polvartinden.

Startstedet ca ei mil inn Signaldalen ligger i underkant av en time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Start å gå på venstresiden av elven Lupphujohka. Det er merket med skilt i veikanten der stien starter ved ei avkjøring og det er muligheter for å parkere her.  Storfjord kommune har en trimkasse c 1,5 km lengre opp ved Lupphuraigi. De første par hundre meterne er etter ei avkjøring før du følger merket sti opp til trimpostkassen som er på 427 moh.

Fra trimpostkassen gikk vi opp mot Sauenakken og starten på den knappe 3 kilometer lange ryggen til toppen. Opp mot 800 moh er det slak stigning hele veien før det etterhvert blir brattere. På ca 800 moh måtte vi fram med stegjern og isøks på det glatte underlaget, opp not 1100 moh var det 2 bratte klyvepartier som krevde litt innsats for å komme seg opp på mellomføret med fordelingen 80/20 mellom vinter og sommer. De bratteste partiene var ikke spesielt utsatt, så vi konkluderte med at et eventuelt fall ville bare resultert i litt smerte.

Fra 1100 flater det ut og bortsett fra fem meter med et luftig parti langs en smal egg er det bare spaserturen opp til toppen. Toppen har tiltross for sin beskjedne høyde meget god utsikt mot b.la Otertinden, Mannfjellet, Barras, Vassdalstinden, Istinden og Postdalstinden.

Vi brukte ca 2.45 opp til toppen og ca 4.45 tur/retur i rolig tempo.

Polvartinden fra Mannfjellaksla

Ruten vi gikk

Polvartinden fra turen til Otertinden tidligere i år

Polvartinden fra startstedet

Barras 1419 moh

På stien opp mot Lupphuraigi

Otertinden

Polvartinden

Rieppetinden 1493 moh, et av vinterens turmål

Oppe på Sauenakken

Ryggen på Polvartinden

Mannfjellet 1552. Ser ut som det har gått et steinras på venstresiden

-

Endelig sesongdebut for stegjern og isøks

Christian på ryggen med Otertinden og Hatten i bakgrunnen

-

I de bratteste partiene

-

-

-

Det smaleste punktet på ryggen

Steinskredet som gikk i 2008

Sommerbilde av steinskredet på en mislykket tur til Polvartinden etter å ha vært på Otertinden i sommeren. Lite mat og tåke tok knekken på oss

-

-

En fornøyd Christian på toppen med Postdalen og Tamokdalen i bakgrunnen

-

-

Ned det bratteste partiet

Corrovahgaisi eller Sikka ligger på svenskegrensen med grenserøys 292 noen få meter inn på svansk side. Sikka er en veldig enkel topp, men en marsj på drøye mila hver vei er det vel neppe så alt for mange som gidder å ta turen innom i et område med langt mer spennende fjell.

Startstedet ved Paras ved veiens ende i Signaldalen ligger ca 1 time og 45 minutters kjøretur fra Tromsø. Det er en enorm parkeringsplass der man starter turen til Corrovahgaisi i forbindelse med Gappohytta som har samme startsted.

I starten følger du en top notch sti inn Parasdalen. Den gode stien med slak stigning fulgte vi omtrent 3.5 kilometer inn dalen før vi dreide vestover etter skilting mot Finnelvvatnan, her er det også sti, men av noe dårligere kvalitet. Etter noen hundre meter er det bro over Paraselva. Etter å ha krysset broen er det god sti opp på sørsiden av de to elvene som kommer ned fra den navneløse dalen mellom Vassdalstindens punkt 1142 og Gievdnevahgaisi.

Etter noen hundre småbratte høydemeter er de neste ca 3 kilometerne før man kommer til østryggen til Corrovahgaisi veldig lettgått i slak stigning med mose som underlag. De siste 300 høydemeterne på østryggen noen meter fra det store utland blir litt brattere før man er oppe på topplatået som er på grensen mot Sverige. Det høyeste punktet er noen meter inn i Norge, mens de beste vardefasilitetene er ved grenserøys 292.

På et noe ugunstig underlag med isete steiner og en del snø på slutten brukte vi 5,5 timer på turen i behagelig tempo med noen gode pauser i det fine høstværet.

Corrovahgaisi

Rute del 1

Rute del 2

Like etter start en tidlig lørdagsmorgen

Paraselva

Førsteklasses stifasiliteter. Her er det mulig å ta med seg en sykkel for å spare litt tid

Skilting til broen over Paraselva

Finnelva

Petter bruker de glimrende brofasilitetene

Den gamle broen var av litt dårligere kvalitet

Paraselva

Top notch sti opp langs Finnelva

-

Barras 1419 moh

Petter i outfit nr 2 foran punkt 1142 på Vassdalstinden

Pältsan som ligger på svensk side. Prosjekt for neste vår/sommer?

Gievdnevahgaisi

Corrovahgaisi eller Sikka

Petter tilbake i outfit nr1 i starten av den særdeles lange og slake ryggen

Isdalen mellom Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) og Isdalsfjella

Pältsan og Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) som har 3 topper på listen

Et par hundre høydemeter igjen til toppen

Sola på tur bak Isdalsfjellas punkt 1475

Grenserøys 292

I dagens outfit nr3 ble lunsjen spist på svensk side.

Isdalsfjella

Utsikt vestover

På tur ned med det klassiske Tokyo- Londonflyet

Utsikt mot Isdalen

Pollfjellet som ligger ved Furuflaten sentrum er vel mest kjent for en elendig tunnel som ble bygget på starten av 80-tallet p.g.a. stor rasfare både sommer og vinter. Pollfjellet er en av de best egnede Lyngenfjellene sommerstid med lite løs stein. Pollfjellet krevde 14 menneskeliv i et stort fjellskred for drøye 200 år siden, da et av de største fjellskredene i Norge etter istinden forårsaket tre tsunamier som feide med seg det meste i området. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Pollfjellet.

Startstedet Furuflaten ligger ca 1 time og 30  minutt fra Tromsø med fullklaff med ferger, og noe lengre unna som biltur. Vi kjørte opp til et boligområde på nordsiden av elva. Der fant vi “parkering” i forbindelse med lysløypa som blir flittig brukt av lokalbefolkningen til å mosjonere i.

Den første knappe kilometeren inn mot Trangen fulgte vi lysløypa inn Lyngsdalen. På østsiden av den lille bekken ved Trangen går det god sti gjennom den tette og bratte skogen, noe som gjør turen gjennom skogen til en fornøyelse. På ca 500 moh dreier stien vestover,  etter noen hundre meter etter stien startet vi på stigningen opp mot toppen langs sørryggen til Pollfjellet. Startetn av ryggen er stortsett gress/ lyng før det etterhvert blir mer og mer stein.

Opp mot litt i overkant av 1000 moh er det jevn, bratt stigning før det flater ut den siste knappe kilometeren mot toppen. Vi fikk oss noen få bonushøydemeter på ca 1100 moh, før den siste bakken mot stoppen startet da vi måtte gå ned fra en rygg. Vi var oppe på toppen etter drøye 3 timer i særdeles rolig tempo. På toppen av Pollfjellet er det en stor varde og en gjennomvåt gjestebok og en fabelaktig utsikt mot bl.a Nallangaisi, Jihekkevarri, Kveita, Gaskajiehkichokka , Daltinden, Rundfjellet og mange andre spennende Lyngenfjell, samt de litt mindre eksotiske toppene på østsiden av Storfjorden.

Pollfjellet er et veldig greit Lyngenfjell å gå om sommeren, med lite løs stein i forhold til mange av nabotoppene. Tur/retur brukte vi litt i underkant av 6 timer i rolig tempo med gode pauser underveis, i et nydelig Oktobervær.

Pollfjellet i slutten av Mars

Rute

Pollfjellet

Gode fasiliteter i starten av turen

PÅ høyresiden av bekkedalen går det god en sti

Det gjør det ikke på venstresiden som vi forsøkte først:)

Her har vi funnet stien og alt ble så mye lettere

Stortsett over skogen

-

Her er vi på stien vi fulgte noen hundre meter vestover etter vi var kommet over skogen

-

Gaskajiehkkechokka foran Kveita

Jiehkkevarri

Konrad tar en pust i bakken foran Troms fylkets tak

-

Ryggen vi fulgte

Konrad foran Lyngsdalen

-

Toppen

Greit Oktobervær

-

Konrad like under toppen

Den flotte varden på toppen

Nallangaisi er fantastisk!

Sultinden foran Sofiatindens to topper, med Trollvasstinden til høyre og vestre Isskardtinden til venstre

Konrad på toppen av Pollfjellet

Rødbergtinden

Hesteskoen med Goalsevarre

Rundfjellet

Furuflaten sentrum

-

Hatten  eller Storhatten  ser ut som en kjempehatt like over Hatteng sentrum ser fryktelig vanskelig ut å bestige viste seg å være relativt overkommelig fra nordøst. Hatten ble førstegangsbesteget i 1920 . Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hatten.

Startstedet ved Bergselvbroa noen kilometer nord for Hatteng ligger i underkant av 1 time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Ved broa er det en parkeringsplass som er overdimensjonert i forhold til trafikken opp til Hatten.

Starten av turen går etter noen hundre meter skogsvei før det etterhvert blir god sti på nordsiden av Bergselva. Stien  var i overraskende god forfatning, og de knappe 2 kilometerene vi fulgte den opp mot ca 400 moh gikk raskt. Vi fant et egnet sted å krysse Bergselva, ca på linje med skardet mellom Storhatten og Lillehatten.

Starten av stigningen mot Hatten er grei med sånn passe bratte mose/gressbakker med lite vegetasjon av størrelse, noe de mange rasene fra den bratte nordøstsiden til Hatten har sørget for. Enkelte steder var det noen klyvepartier på til tider vått berg(som kan ungåes ved å gå rundt de), men som oppvarming til det bratte sistepartiet gikk vi en skikkelig direkterute, dette gikk greit. Fra 700 moh er det mye stein og fra ca 800 moh begynner det å bli skikkelig bratt, er snittstigning på over 45 grader den siste biten opp mot toppen.

Fra besøk fra nabotoppene som Didnojihekki, Horsnesfjellet, Hattefjellet og Hahttagaisi har jeg studert potensielle ruter opp til Hatten, og har funnet ut at løsningen er fra nordøst via mange store hyller i siden av Hatten, noe som skulle vise seg å stemme bra. Vi startet på den bratte stigningen opp mot toppen ved å gå litt sikksakk opp de mange hyllene i siden. Vi bygde noen små varder på turen opp så vi skulle finne veien ned igjen. Har hørt at det er noen som har gått seg fast på Hatten, og vi hadde særdeles lite lyst til å gjøre det samme. Disse små vardene er vel neppe til hjelp for andre som skal opp hit da de sannsynligvis blir tatt av ras til vinteren? Med en del klyving, aldri veldig vanskelig eller sspesielt eksponert var vi oppe på toppen av Hatten etter ca 1 time og 45 minutter i rolig tempo. Det var særdeles vindfullt på toppen, så mestparten av tiden på topplatået ble brukt til å ligge i le for vinden. En del tafatte forsøk på varder var beholdingen på toppen forutenom en fantastisk utsikt mot Lyngen og de spennende Storfjordfjellene i området.

Vi fulgte samme ruten ned og var nede med bilen etter ca 3 timer og 15 minutter. For den fjellvante er Hatten en overkommelig tur, men det er særdeles bratt på slutten og muligheter til å ramle langt enkelte steder om man skal være uheldig.

Foto: Christian Eidissen og Kent Hugo

Hatten

Rute

Hatten fra Didnojiehkki. Herfra fant jeg en egnet rute

Hatten fra Mannfjellaksla

Fra start

Hatten

Etter en knapp kilometer inn Bergsdalen ser Hatten fortsatt rimelig ubestigelig ut

-

Akkurat krysset Bergselva.Vi fulgte ryggen opp mot toppen

-

Christian på ca 500 moh i en særdeles kledelig Laksvatndrakt

-

-

I det bratteste partiet før det ble skikkelig bratt på i overkant av 800 moh

Vi prøvde å unngå den enkleste ruten på turen opp

-

-

Kent Hugo foran Hatten

Horsnesfjellets 1321 topp, nordtoppen på 1215 bak

På ca 800 moh begynte det å bli brattere

-

Lillehatten

Sånn høvelig bratt

Unge Norheim bygger varde for returen

De siste par hundre høydemeterne så det ca sånn ut

Et av mange partier som vi måtte gå rundt

På tur rundt et stup

-

-

Christian foran Lillehatten

-

PÅ ca 1000 moh

-

Lillehatten fra toppen

Oteren

En av mange varder

På tur ned i en frekk vind

-

En av vardene vi bygde

-

Vallasvarri er en ikke alt for eksotisk topp sett fra Skibotnsiden, fra Manndalen derimot ser den mye bedre ut. Jeg gikk Vallasvarri sammen med Ruikatnjarcohkka i en tur på drøye 20 kilometer i lettgått terreng. Her er turbeskrivelsen fra Vallasvarri og Ruikatnjarcohkka.

Bilder og turbeskrivelse

Ruikatnjarcohkka er en grei topptur i lettgått terreng i Storfjord kommune med utgangspunkt fra Skibotn. Det vanskeligste med toppen er å uttale navnet. Jeg gikk Ruikatnjarcohkka sammen med Vallasvarri som ligger på Kåfjordsiden av kommunegrensa i en tur på drøye 2 mil. Her er turbeskrivelsen fra topp nr 299 og 300.

Startstedet  jeg valgte var fra skogsveien som går opp mot Solli. Fra Solli går det veldig god sti mot en trimpostkasse. Den gode stien fortsetter opp mot i overkant av 350 moh og ca halvannen kilometer av turen. Stien forsvinner gradvis etter at man passerer Liigevoupmi. Fra Liigevoupmi siktet jeg med inn mot høyde 662 som er ca 3 kilometer fra start. Fra høyde 662 får man endelig se toppen med det vanskelige navnet, men det er enda 2 kilometer før man begynner på Ruikatnjarcohkkas vestrygg.

Da de første 5 kilometerne av turen var unnagjort er man på ca 800 moh, og turens bratteste parti starter med noen hundre høydemeter med ganske bratt steinur før man kommer opp på topplatået til Ruikatnjarcohkka. Oppe fra det bratte partiet er det slak stigning mot toppen. Fra start er det ca 7.5 kilometers gange til toppen, jeg var på toppen etter litt i underkant av 2 timer. På toppen var det et sliten trigpunkt og en liten varde, mens utsikten mot Lyngsalpene var upåklagelig.

Neste topp var Vallasvarri som ligger knappe 3 kilometer videre bak Ruikatnjarcohkka. Denne etappen er veldig lettgått i fast og flat stein eller gress/mose. Brukte en god halvtime til før jeg sto på topp nr 300, som dessverre hadde litt tåke rundt toppunktet som ødela utsikten. Her lå det også rester av et trigpunkt. Feiret toppen med en Krembanan og en Colabox i det hustrige været på toppen før jeg startet på returen.

I iveren etter å se nye plasser valgte jeg å gå ned Midtskardet, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke vant noe tid på. Her var det mye stein, og målet med turen som var å få 2 topper med minst mulig stein etter turen på Tigertinden og Stortinden dagen før fikk seg en liten knekk. Kom etter hvert ned til vestryggen til Ruikatnjarcohkka før jeg fulgte samme ruten som på turen opp ned til bilen. Traff på 2 elger på turen ned. Totalt er turen på litt i overkant av 2 mil og ca 1450 høydemeter. Brukte litt i overkant av 5 timer på turen etter at motivasjonen fikk seg en liten knekk i steinura i Midtskardet.

Ruikatnjarcohkka

Rute

Merket sti fra start

Grei stikvalitet...

-

Nedover et myrområde jeg kom opp

Opp mot punkt 662

En varderekke på 662

Dagens første turmål fra 662

Uten zoom så Ruikatnjarcohkka litt mindre eksotisk ut

Elva som kommer ned Innerskardet

-

En nokså stor stein på turen opp mot ryggen til Ruikatnjarcohkka

Ruikatnjarcohkka

Litt stein i det bratteste partiet på turen

En slak kilometer igjen til toppen

På toppen av Ruikatnjarcohkka. Ikje så veldig luftig

Mot Vallasvarri

Raskt terreng å gå i opp mot Vallasvarri

Ruikatnjarcohkka fra like før toppen av Vallasvarri

Toppen

Feiring av topp nr 300

"utsiktsbilde"

Midtskardet som jeg gikk ned i midten av bildet

-

Midtskardet

Midtskardet

Spennende farge på en tørr elv i Midtskardet

-

Litt mere stein her enn på resten av turen

-

Steindalsbreen med Sfinxen i midten av bildet

På ryggen til Ruikatnjarcohkka igjen

Skibotn sentrum