Polvartinden er naboen til Otertinden og en halvkrevende topp med noen klyvepartier langs ryggen. Polvartinden ble som naboen Otertinden førstegangsbesteget i 1920. Polvartinden er mest kjent for et stort steinskred som gikk sommeren 2008, og som stoppet “noen få meter” fra de to gårdene under Polvartinden. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Polvartinden.

Startstedet ca ei mil inn Signaldalen ligger i underkant av en time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Start å gå på venstresiden av elven Lupphujohka. Det er merket med skilt i veikanten der stien starter ved ei avkjøring og det er muligheter for å parkere her.  Storfjord kommune har en trimkasse c 1,5 km lengre opp ved Lupphuraigi. De første par hundre meterne er etter ei avkjøring før du følger merket sti opp til trimpostkassen som er på 427 moh.

Fra trimpostkassen gikk vi opp mot Sauenakken og starten på den knappe 3 kilometer lange ryggen til toppen. Opp mot 800 moh er det slak stigning hele veien før det etterhvert blir brattere. På ca 800 moh måtte vi fram med stegjern og isøks på det glatte underlaget, opp not 1100 moh var det 2 bratte klyvepartier som krevde litt innsats for å komme seg opp på mellomføret med fordelingen 80/20 mellom vinter og sommer. De bratteste partiene var ikke spesielt utsatt, så vi konkluderte med at et eventuelt fall ville bare resultert i litt smerte.

Fra 1100 flater det ut og bortsett fra fem meter med et luftig parti langs en smal egg er det bare spaserturen opp til toppen. Toppen har tiltross for sin beskjedne høyde meget god utsikt mot b.la Otertinden, Mannfjellet, Barras, Vassdalstinden, Istinden og Postdalstinden.

Vi brukte ca 2.45 opp til toppen og ca 4.45 tur/retur i rolig tempo.

Polvartinden fra Mannfjellaksla

Ruten vi gikk

Polvartinden fra turen til Otertinden tidligere i år

Polvartinden fra startstedet

Barras 1419 moh

På stien opp mot Lupphuraigi

Otertinden

Polvartinden

Rieppetinden 1493 moh, et av vinterens turmål

Oppe på Sauenakken

Ryggen på Polvartinden

Mannfjellet 1552. Ser ut som det har gått et steinras på venstresiden

-

Endelig sesongdebut for stegjern og isøks

Christian på ryggen med Otertinden og Hatten i bakgrunnen

-

I de bratteste partiene

-

-

-

Det smaleste punktet på ryggen

Steinskredet som gikk i 2008

Sommerbilde av steinskredet på en mislykket tur til Polvartinden etter å ha vært på Otertinden i sommeren. Lite mat og tåke tok knekken på oss

-

-

En fornøyd Christian på toppen med Postdalen og Tamokdalen i bakgrunnen

-

-

Ned det bratteste partiet

Corrovahgaisi eller Sikka ligger på svenskegrensen med grenserøys 292 noen få meter inn på svansk side. Sikka er en veldig enkel topp, men en marsj på drøye mila hver vei er det vel neppe så alt for mange som gidder å ta turen innom i et område med langt mer spennende fjell.

Startstedet ved Paras ved veiens ende i Signaldalen ligger ca 1 time og 45 minutters kjøretur fra Tromsø. Det er en enorm parkeringsplass der man starter turen til Corrovahgaisi i forbindelse med Gappohytta som har samme startsted.

I starten følger du en top notch sti inn Parasdalen. Den gode stien med slak stigning fulgte vi omtrent 3.5 kilometer inn dalen før vi dreide vestover etter skilting mot Finnelvvatnan, her er det også sti, men av noe dårligere kvalitet. Etter noen hundre meter er det bro over Paraselva. Etter å ha krysset broen er det god sti opp på sørsiden av de to elvene som kommer ned fra den navneløse dalen mellom Vassdalstindens punkt 1142 og Gievdnevahgaisi.

Etter noen hundre småbratte høydemeter er de neste ca 3 kilometerne før man kommer til østryggen til Corrovahgaisi veldig lettgått i slak stigning med mose som underlag. De siste 300 høydemeterne på østryggen noen meter fra det store utland blir litt brattere før man er oppe på topplatået som er på grensen mot Sverige. Det høyeste punktet er noen meter inn i Norge, mens de beste vardefasilitetene er ved grenserøys 292.

På et noe ugunstig underlag med isete steiner og en del snø på slutten brukte vi 5,5 timer på turen i behagelig tempo med noen gode pauser i det fine høstværet.

Corrovahgaisi

Rute del 1

Rute del 2

Like etter start en tidlig lørdagsmorgen

Paraselva

Førsteklasses stifasiliteter. Her er det mulig å ta med seg en sykkel for å spare litt tid

Skilting til broen over Paraselva

Finnelva

Petter bruker de glimrende brofasilitetene

Den gamle broen var av litt dårligere kvalitet

Paraselva

Top notch sti opp langs Finnelva

-

Barras 1419 moh

Petter i outfit nr 2 foran punkt 1142 på Vassdalstinden

Pältsan som ligger på svensk side. Prosjekt for neste vår/sommer?

Gievdnevahgaisi

Corrovahgaisi eller Sikka

Petter tilbake i outfit nr1 i starten av den særdeles lange og slake ryggen

Isdalen mellom Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) og Isdalsfjella

Pältsan og Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) som har 3 topper på listen

Et par hundre høydemeter igjen til toppen

Sola på tur bak Isdalsfjellas punkt 1475

Grenserøys 292

I dagens outfit nr3 ble lunsjen spist på svensk side.

Isdalsfjella

Utsikt vestover

På tur ned med det klassiske Tokyo- Londonflyet

Utsikt mot Isdalen

Hatten  eller Storhatten  ser ut som en kjempehatt like over Hatteng sentrum ser fryktelig vanskelig ut å bestige viste seg å være relativt overkommelig fra nordøst. Hatten ble førstegangsbesteget i 1920 . Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hatten.

Startstedet ved Bergselvbroa noen kilometer nord for Hatteng ligger i underkant av 1 time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Ved broa er det en parkeringsplass som er overdimensjonert i forhold til trafikken opp til Hatten.

Starten av turen går etter noen hundre meter skogsvei før det etterhvert blir god sti på nordsiden av Bergselva. Stien  var i overraskende god forfatning, og de knappe 2 kilometerene vi fulgte den opp mot ca 400 moh gikk raskt. Vi fant et egnet sted å krysse Bergselva, ca på linje med skardet mellom Storhatten og Lillehatten.

Starten av stigningen mot Hatten er grei med sånn passe bratte mose/gressbakker med lite vegetasjon av størrelse, noe de mange rasene fra den bratte nordøstsiden til Hatten har sørget for. Enkelte steder var det noen klyvepartier på til tider vått berg(som kan ungåes ved å gå rundt de), men som oppvarming til det bratte sistepartiet gikk vi en skikkelig direkterute, dette gikk greit. Fra 700 moh er det mye stein og fra ca 800 moh begynner det å bli skikkelig bratt, er snittstigning på over 45 grader den siste biten opp mot toppen.

Fra besøk fra nabotoppene som Didnojihekki, Horsnesfjellet, Hattefjellet og Hahttagaisi har jeg studert potensielle ruter opp til Hatten, og har funnet ut at løsningen er fra nordøst via mange store hyller i siden av Hatten, noe som skulle vise seg å stemme bra. Vi startet på den bratte stigningen opp mot toppen ved å gå litt sikksakk opp de mange hyllene i siden. Vi bygde noen små varder på turen opp så vi skulle finne veien ned igjen. Har hørt at det er noen som har gått seg fast på Hatten, og vi hadde særdeles lite lyst til å gjøre det samme. Disse små vardene er vel neppe til hjelp for andre som skal opp hit da de sannsynligvis blir tatt av ras til vinteren? Med en del klyving, aldri veldig vanskelig eller sspesielt eksponert var vi oppe på toppen av Hatten etter ca 1 time og 45 minutter i rolig tempo. Det var særdeles vindfullt på toppen, så mestparten av tiden på topplatået ble brukt til å ligge i le for vinden. En del tafatte forsøk på varder var beholdingen på toppen forutenom en fantastisk utsikt mot Lyngen og de spennende Storfjordfjellene i området.

Vi fulgte samme ruten ned og var nede med bilen etter ca 3 timer og 15 minutter. For den fjellvante er Hatten en overkommelig tur, men det er særdeles bratt på slutten og muligheter til å ramle langt enkelte steder om man skal være uheldig.

Foto: Christian Eidissen og Kent Hugo

Hatten

Rute

Hatten fra Didnojiehkki. Herfra fant jeg en egnet rute

Hatten fra Mannfjellaksla

Fra start

Hatten

Etter en knapp kilometer inn Bergsdalen ser Hatten fortsatt rimelig ubestigelig ut

-

Akkurat krysset Bergselva.Vi fulgte ryggen opp mot toppen

-

Christian på ca 500 moh i en særdeles kledelig Laksvatndrakt

-

-

I det bratteste partiet før det ble skikkelig bratt på i overkant av 800 moh

Vi prøvde å unngå den enkleste ruten på turen opp

-

-

Kent Hugo foran Hatten

Horsnesfjellets 1321 topp, nordtoppen på 1215 bak

På ca 800 moh begynte det å bli brattere

-

Lillehatten

Sånn høvelig bratt

Unge Norheim bygger varde for returen

De siste par hundre høydemeterne så det ca sånn ut

Et av mange partier som vi måtte gå rundt

På tur rundt et stup

-

-

Christian foran Lillehatten

-

PÅ ca 1000 moh

-

Lillehatten fra toppen

Oteren

En av mange varder

På tur ned i en frekk vind

-

En av vardene vi bygde

-

Ruikatnjarcohkka er en grei topptur i lettgått terreng i Storfjord kommune med utgangspunkt fra Skibotn. Det vanskeligste med toppen er å uttale navnet. Jeg gikk Ruikatnjarcohkka sammen med Vallasvarri som ligger på Kåfjordsiden av kommunegrensa i en tur på drøye 2 mil. Her er turbeskrivelsen fra topp nr 299 og 300.

Startstedet  jeg valgte var fra skogsveien som går opp mot Solli. Fra Solli går det veldig god sti mot en trimpostkasse. Den gode stien fortsetter opp mot i overkant av 350 moh og ca halvannen kilometer av turen. Stien forsvinner gradvis etter at man passerer Liigevoupmi. Fra Liigevoupmi siktet jeg med inn mot høyde 662 som er ca 3 kilometer fra start. Fra høyde 662 får man endelig se toppen med det vanskelige navnet, men det er enda 2 kilometer før man begynner på Ruikatnjarcohkkas vestrygg.

Da de første 5 kilometerne av turen var unnagjort er man på ca 800 moh, og turens bratteste parti starter med noen hundre høydemeter med ganske bratt steinur før man kommer opp på topplatået til Ruikatnjarcohkka. Oppe fra det bratte partiet er det slak stigning mot toppen. Fra start er det ca 7.5 kilometers gange til toppen, jeg var på toppen etter litt i underkant av 2 timer. På toppen var det et sliten trigpunkt og en liten varde, mens utsikten mot Lyngsalpene var upåklagelig.

Neste topp var Vallasvarri som ligger knappe 3 kilometer videre bak Ruikatnjarcohkka. Denne etappen er veldig lettgått i fast og flat stein eller gress/mose. Brukte en god halvtime til før jeg sto på topp nr 300, som dessverre hadde litt tåke rundt toppunktet som ødela utsikten. Her lå det også rester av et trigpunkt. Feiret toppen med en Krembanan og en Colabox i det hustrige været på toppen før jeg startet på returen.

I iveren etter å se nye plasser valgte jeg å gå ned Midtskardet, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke vant noe tid på. Her var det mye stein, og målet med turen som var å få 2 topper med minst mulig stein etter turen på Tigertinden og Stortinden dagen før fikk seg en liten knekk. Kom etter hvert ned til vestryggen til Ruikatnjarcohkka før jeg fulgte samme ruten som på turen opp ned til bilen. Traff på 2 elger på turen ned. Totalt er turen på litt i overkant av 2 mil og ca 1450 høydemeter. Brukte litt i overkant av 5 timer på turen etter at motivasjonen fikk seg en liten knekk i steinura i Midtskardet.

Ruikatnjarcohkka

Rute

Merket sti fra start

Grei stikvalitet...

-

Nedover et myrområde jeg kom opp

Opp mot punkt 662

En varderekke på 662

Dagens første turmål fra 662

Uten zoom så Ruikatnjarcohkka litt mindre eksotisk ut

Elva som kommer ned Innerskardet

-

En nokså stor stein på turen opp mot ryggen til Ruikatnjarcohkka

Ruikatnjarcohkka

Litt stein i det bratteste partiet på turen

En slak kilometer igjen til toppen

På toppen av Ruikatnjarcohkka. Ikje så veldig luftig

Mot Vallasvarri

Raskt terreng å gå i opp mot Vallasvarri

Ruikatnjarcohkka fra like før toppen av Vallasvarri

Toppen

Feiring av topp nr 300

"utsiktsbilde"

Midtskardet som jeg gikk ned i midten av bildet

-

Midtskardet

Midtskardet

Spennende farge på en tørr elv i Midtskardet

-

Litt mere stein her enn på resten av turen

-

Steindalsbreen med Sfinxen i midten av bildet

På ryggen til Ruikatnjarcohkka igjen

Skibotn sentrum

Otertinden i Signaldalen er en av de mest kjente fjellene i fylket. Med sine 2 ruvende tvillingtårn er Otertinden et imponerende syn fra Signaldalen. Otertinden er en topp som krever litt klyving de siste 200 høydemeterne. Her er turbeskrivelse fra turen min til den mest kjente toppen i Storfjord kommune.

Startstedet ca ei mil inn Signaldalen ligger i underkant av en time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Start å gå på venstresiden av elven Lupphujohka. Det er merket med skilt i veikanten der stien starter ved ei avkjøring og det er muligheter for å parkere her.  Storfjord kommune har en trimkasse c 1,5 km lengre opp ved Lupphuraigi. De første par hundre meterne er etter ei avkjøring før du følger merket sti opp til trimpostkassen som er på 427 moh.

Etter å ha prøvd noen forskjellige varrianter av ruten til Otertinden, bl.a å følge inn Mortendalen et stykke, for så å gå rett opp mot toppen er jeg vel kommet fram til at det enkleste er å gå opp fra Lupphoraigi  mot en hylle under Otertinden på litt over 600 moh. Om man følger Mortendalen havner man i noe som er tett mot verdens tetteste og bratteste skog for å komme seg opp gjennom skogen. Når man er på hylla kan man etterhvert begynne å ta litt høyde opp mot Otertinden.

Den første renna som går opp mot Otertinden ender i et stup på ca 1100 moh. Så man må fortsette videre til renne nr.2. I den riktige renna er det bratt i starten, det er greiest å følge ryggen av renna de første hundre høydemeterne av renna før man etterhvert går ned i renna, og følger den opp mot skardet på ca 1150 moh. I den siste biten av renna er det tydelige spor etter tidligere besøkende på Otertinden. Renna er kanskje 35 grader bratt i snitt, med noen litt brattere partier i starten med mye løs stein.

Oppe i skardet på ca 1150 moh er det satt opp vegstikker i starten av “stien” som består av lett slitasje i terrenget. Etter noen få vegstikker er det satt opp varder resten av veien mot toppen. Det er ikke kjempelett å følge vardene, man må se seg litt rundt for å finne riktig vei over en liten fortopp. På tur ned fra den lille fortoppen er det et bratt parti ned mot renne nr.1  som ender i et stup. Her er det noen som bruker tau, men det går greit uten med mindre man har høydeskrekk.

Nede i skardet er det meste av turen gjort, og det gjenstår ca 150 høydemeter i behagelig bratthet opp mot toppen. Her er det også merket med varder opp til toppen. På toppen er det en del forsøk på varder og fin utsikt mot toppene rundt Signaldalen og noen av høyderne på den sørlige halvdelen av Lyngenhalvøya som Piggtinden, Storvasstinden og Rieppetinden,

Første besøk: 9. Juli 2009

Tidsforbruk: ca 4.5 timer i godt tempo.

Otertinden fra Signaldalen

Rute

Otertinden

Otertinden fra Oteraksla

Fra startstedet

God sti opp mot Lupphpraigi

Oppe med trimpostkassen

-

I forsøket på å følge Mortendalen havnet vi i bortimot verdens tetteste kratt

Her har vi 150 høydemeter med tett og bratt skog foran oss

-

Her er de to rennene på Otertinden. Den som går rett mot toppen ender i et stup, mens den riktige renna starter nede i venstre hjørne av bildet

I noen bratte partier for å komme seg opp til renna

I renna

-

Ned renna på ca 1000 moh

De siste 100 høydemeterne av renna

Like før skardet på ca 1150 moh

Den første vegstikka

Utsikt fra Signaldalen fra skardet

Petter og en av vardene som viser vei

-

En av Otertindens fortopper

Ned mot renna som ender i et stup

Den partiet som ikke egner seg med høydeskrekk

Petter i den vanskligste partiet

Her burde man ikke snuble

-

Petter nesten ferdig med den mest utsatte biten

Tilbakeblikk på det bratteste partier på turen. Her foretrekker noen tau

-

På tur opp den siste bakkan

På toppen

Videre inn Signaldalen

Petter på toppen

Mot Mortendalen

På returen i cruxet

-

På tur ned mot hylla som egner seg bedre enn den tette skogen når man besøker Otertinden;)

Tilbakeblikk mot dagens topp på returen

Horsnesfjellets midtre topp er en utseendemessig vanvittig rå topp jeg har siklet på lenge, med en del treff treff på google, men med særdeles lite informasjon om hvordan man kommer seg opp er det tydligvis noen andre som har gjort det samme som meg. Horsnesfjellets punkt 1321 er en bratt og den siste biten består av særdeles løs steinur Horsnesfjellets midtre topp ligger muligens litt over “ti på topp” nivå selv i Storfjord kommune, les: Raigegaisi . Jeg gikk midtre Horsnesfjellet sammen med nordre Horsnesfjellet. Her er turbeskrivelsen fra dette lite besøkte fjellmassivet.

Bilder og turbeskrivelse

Horsnesfjellets nordtopp er en særdeles lite besøkt topp halvannen kilometer i luftlinje fra E6 like etter Hatteng. Nordtoppen er en bratt topp, men i forhold til naboen som er midtre Horsnesfjellet 1321 er det en forholdsvis enkel topptur tiltross for over 500 høydemeter med stigning på rundt 40 grader. Jeg gikk begge toppene i samme turen. Midtre Hornesfjellet har vært en av  “drømmetoppene” mine utenfor Lyngenhalvøya en stund. Her er turbeskrivelsen fra Horsnesfjelltraversen min.

Startstedet ved Elsnes i Storfjorden ligger langs E6 ca 10 mil fra Tromsø. Kjøreturen tar ca 1 time og 20 minutter. Noen hundre meter før Elsneselva går det en skogsvei opp, her er det mulighet for å parkere noen biler.

I starten av turen går det en veldig god skogsvei/firehjulingvei inn på sørsiden av Elsnesdalen. Etter en knapp kilometer er den en trimpostkasse. Den neste drøye kilometeren er av like god stikvalitet før resten av turen må gåes uten hjelp av sti. I den første biten opp fra Elsneselva er det en del liggende rasskog som er noe trøblete, men etterhvert har rasene ned fra den bratte nordsiden av Horsnesfjellet fjernet alt av buskvekster. Opp mot 500 moh er det behagelig stigning opp mot ryggen på østsiden av renna, før de neste 500 høydemeterne blir skikkelig bratt opp langs ryggen. Ryggen består av mye mose, lyng og forholdsvis fast stein, noe som gjør den bratte oppstigningen grei.

Oppe på ca 1000 moh slutter renna, derfra er det 500 “slake” høydemeter opp til toppen i steinur. På toppen var det ikke noen varde og utsikten fra toppen var meget habil mot Lyngen og Storfjorden. Topper med kort avstand ned mot havet er favoritten min, og Horsnesfjellet med drøye halvannen kilometer i luftlinje fra topp til havet scorer godt på dette punktet.

Videre mot den midtre toppen er det en grei spasertur bortover mot skardet mellom nordre og midtre Horsnesfjellet på ca 1090 moh. Fra skardet startet en av mitt livs løseste traverser i nordøstsiden til 1321. Alt man var nærme raste ned på veien bort mot en renne jeg hadde sett meg ut på bilder fra turen min til Didnojihekki i fjor sommer. Framme i renna var den en del klyving lang en liten rygg for å unngå den særdeles løse renna, men i de bratteste partiene måtte jeg spøle meg opp renna for å komme meg opp de knappe 200 høydemeterne til toppen. Renna er vel ca 40 grader i snitt. Et besøk her tidlig på sommeren mens det enda ligger snø her ville kanskje vært noe enklere.

De siste 20 høydemeterne var bratt og en del leting etter de minst utsatte plassene å “klatre” opp måtte til før jeg kom meg opp på ryggen. Oppe på ryggen mellom  den toppen som ser tilnærmet umulig ut noen meter nordvest for 1321 var det bare noen meter lett klyving før en fornøyd Kent Hugo sto på toppen av Horsnesfjellets punkt 1321.

På denne toppen er det heller ingen varde. og et lite mosekledd platå innbydde til en god pause på toppen. Som nabotoppen har også 1321 en utsikt som er på det beste i utlandet.

Returen fulgte samme rute som på turen opp minus toppbesøket på nordtoppen. Det er noen bratte partier ned mot Reppidalen på ca 700 moh jeg var særdeles usikker på om lot seg bruke for mennesker, så det ble en retur langs ryggen til renna ned fra nordtoppen.

Totalt var turen på litt i overkant av 1500 moh og 11 kilometer. Brukte 5 timer på turen inkludert en god pause på toppen av Midtre Horsnesfjellet.

Horsnesfjellet er en av toppene som blir overvåket med tanke på ras av NVE/NGU.

Horsnesfjellets nordtopp fra E6

Rute

Nordtoppen fra Elsnesdalen

Nordtoppen fra Sandøra

Horsnesfjellets midtre topp fra Elsnesdalen

Horsnesfjellets midtre topp fra E6. Den smale toppen nr 2 fra høyre er punkt 1321

Horsnesfjellets midtre topp fra Sommarfjellet

Horsnesfjellets midtre topp fra E6

Midttoppen fra Sandøra

Ryggen mellom toppene fra Sommarfjellet

Veldig god vei fra start

En trimpostkasse en liten kilometer inn i turen

Nordtoppen etter ca 2 kilometers anmarsj

Videre inn Elsnesdalen

Fulgte ryggen på venstresiden av renna

Oppstigningen til Didnojihekki

Ned mot Storfjorden

En noe travel rein på tur ned fra Horsnesfjellet

På slutten av ryggen ble det litt klyving

Ned den bratte ryggen

-

Oppe av ryggen på siden av renna

Utsikt mot midtre Horsnesfjellet

200 meter med stein opp til dagens første topp

Midtre toppen og ryggen

Toppen av nordtoppen

Utsikt mot Oteren

Nordover

-

-

Bygde en liten minivarde på toppen

Nordtoppen fra ryggen

Midtre topp fra ryggen

En travers i den usannsynlig løse nordøstsiden av Horsnesfjellet

Nordtoppen

I riktig renne

Omtrent alt man rørte i her kom ned

Opp mot slutten av renna

Ned den løse renna

Den siste biten mot toppen som er til venstre

Litt avansert klyving/lett klatring den siste biten opp mot ryggen

Den bratteste biten mot toppen

Litt lett klyving den siste biten mot det mosekledde mini topplatået

Horsnesfjellets søndre topp som har for lav primærfaktor til å være med på listen

Den midterste av de tre toppene på Horsnesfjellet som heldigvis ikke er det høyeste punktet.

Det høyeste punktet foran meg og Oteren i bakgrunnen

Sommarfjellet og Didnojiehkki

Veien jeg kom opp

Det bratteste partiet mot toppen på tur ned

Mot Elvevoll fra skardet mellom toppene

Guhkkesgaisi, Østre Guhkkesgaisi og Stalloborri(høgborri)

Utsikt mot Storfjord via en sprekk i skardet. En miniutgave av Djevelporten

-

Favoritt terrenge mitt i Elsnesdalen. Liggene rasskog <3

Elsneselva

Hattefjellet kommer akkurat inn på topp 100 listen over de høyeste toppene i fylket. Hattefjellet er en litt bortgjemt Storfjordtopp i et spennende område med utsikt mot stupbratte fjellsider og spennende fjell som Hatten, Hahttagaisi og Horsnesfjellet. Hattefjellet er en nokså krevende tur i bratt terreng og veldig mye løs steinur. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hattefjellet.

Startstedet ved Bergselvbroa noen kilometer nord for Hatteng ligger i underkant av 1 time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Ved broa er det en parkeringsplass som er overdimensjonert i forhold til trafikken opp til Hattefjellet.

Starten av turen går etter noen hundre meter skogsvei før det etterhvert blir god sti på nordsiden av Bergselva. Stien  var i overraskende god forfatning og de ca 3 kilometrene opp til litt i underkant av 500 høydemeter gikk raskt. Som på de fleste turene tidlig på sommeren har det største problemet vært å krysse de store elvene, Bergselva var ikke noe untak. Måtte følge elva noen hundre meter før jeg endelig fant et egnet sted å krysse elva, men hadde vann godt opp på lårene før jeg var over delen som kom ned fra Didnijiehkkisiden av Hattefjellet.

Etter å ha krysset elva siktet jeg meg inn på ryggen til Hattefjellet. Like sør for ryggen gikk jeg opp i en bratt steinur der alt beveget seg i noen hundre høydemeter. I tillegg kom det en liten regnskur som gjorde steinene glatt, og jeg vurderte faktisk et lite øyeblikk å snu. Etterhvert ble steinura litt mindre bevegelig og det ble ganske greit å gå videre. På litt over 1100 moh ble planen om å følge ryggen avlyst da det var bratt og sva langs ryggen, da startet en travers på ca en kilometer i sørsiden av fjellet for å unngå den bratte ryggen på våt stein.

Etterhvert flatet ryggen ut, og jeg gikk opp på ryggen så jeg kunne studere Didnijiehkki den siste biten mot toppen. Den siste biten av turen var etter ett topplatå som føltes stort i råtten snø. På toppen var det rester av et gammelt trigpunkt og en varde av grei standard. Utsikten mot mange spennende nabotopper og mot Lyngsalpene var upåklagelig.

På returen fristet ikke steinura meg, så jeg valgte å gå/ake ned snøbakker mot Hahttagaisisiden av Bergsdalen. Hele turen ned mot ca 600 moh har nok en snitthelling på bortimot 35 grader, så denne varrianten er også veldig bratt. Etter å ha rundet Hattefjellets rygg siktet jeg meg inn på stien jeg gikk opp.

Totalt er turen på ca 15 kilometer og jeg brukte ca 4 timer på turen.

Hattefjellet fra Bergsdalen

Rute

Starten av turen fra Indre Berg

Restene av et leirras etter vårflommen

Det her partiet av stien hadde egnet seg bra for Christina Vukicevic

Bergselva

Over skogen får man endelig se turmålet

Under toppen ligger det en førsteklasses steinur

Her var alt løst

Her var fortsatt alt løst, i tillegg til litt lett regn

Ned mot Bergsdalen

Her ble planene mine om å følge ryggen skrinlagt

Partiet der ryggen ikke fristet så veldig mye mer

Utsikt mot toppen

Her gikk jeg opp på ryggen for utsiktens del

På ryggen med Dindojiehkki på venstresiden og Hattefjellet på høyresiden

Småbratt ned mot nord

Didnojiehkkis brekuppel som i følge kartet er 1562 moh, våre målinger i fjor viste at toppen nå er ca 15 meter lavere

Mot toppen

Et litt nedsnødd trigpunkt

Mot sørøst

Ned mot Hatten

Otertinden

Varden som var noen meter lavere enn trigpunktet med Otertinden i bakgrunnen

Raigegaisi 1361 moh og den bratte siden jeg gikk opp uka før

En annen rute ned for å slippe den løse steinura

Aking i snøbakke vs Steinur 1-0

Den siste biten ned mot dalen så fryktelig bratt ut på avstand

Men viste seg å ikke være så ille

Opp mot toppen

Greit at den her ikke har 100 meter primærfaktor!

Hattefjellet

Steinura jeg gikk opp til venstre

Ikke så veldig mange alternative ruter her

Hattefjellet

Hatten 1075 moh ser spennende ut!

Hornsnesfjellet 1321 ser nokså krevende ut...

Stalloborri er en lite besøkt topp i Elvevolldalen. Stalloborri er et litt uvanlig Lyngenfjell med mye gressbakker og et ikke så alt for eksotisk utseende. Stallborri ble besøkt sammen med Østre Guhkkesgaisi i en tur på ca 20 kilometer og ca 1600 høydemeters tur. Her er turbeskrivelsen fra Stalloborri og Østre Guhkkesgaisi.

Stallborri

Bilder og turbeskrivelse:

Østre Guhkkesgaisi er en av avløperne til den mer kjente og besøkte 1580 toppen til Guhkkesgaisi. Østtoppen er et lite besøkt fjell på Lyngenhalvøya. Med god skogsvei noen kilometer i starten ble dette debuten min med sykkel på topptur. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Østre Guhkkesgaisi og Stalloborri.

Startstedet ved Elvevollen i Storfjord ligger ca 1 time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Like etter broen over Elvevollelva går det en liten vei oppover, der parkerte vi og startet turen.

Starten av turen går etter en veldig god skogsvei med litt stigning, noe som gjorde at vi tok sykkel me. De ca to kilometerne med sykling gikk unna på ca 10 minutter. Da skogsveien tok slutt la vi fra oss syklene og vi gikk det siste stykket opp mot Nervatnet etter meget god sti/firehjulingvei. Med Nervatnet er det en lite besøkt trimpostkasse, fra Januar til slutten av Juni var det bare 8 stk som hadde skrevet seg inn i boka. Videre fra Nervatnet er det bare vanlig sti opp mot Øvervatnet sine hytter. På turen opp mot Øvervatnet har man en fin foss å hvile øynene på mens man trasker videre innover Elvevolldalen.

Ved Øvervatnet ligger det en del hytter, og stien ble etterhvert borte når vi passerte de siste hyttene, Turens førstecrux var å passere Tverrelva som på denne tiden av året nok var en del større enn normalen. Et halvhjertet forsøk med sats fra tett kratt endte med en våt venstrefot før vi kunne fortsette videre inn Elvevolldalen og turens virkelige crux; krysningen av Elvevollelva. Etter å ha fulgt elva et stykka fant vi ut at det var lurt å krysse elva der den hadde 4 løp og noen små holmer. Skoene og sokkene ble tatt av og de to første krysningene gikk greit, men de to siste var utrolig kalde og det kom et feminint hyl fra undertegnede etter å ha krysset det siste elveløpet.

Etter å ha krysset elva gikk vi et stykke videre opp Elvevolldalen før vi startet å gå på skrå opp mot “skardet” mellom Østre Guhkkes og Stalloborri. Her var det overraskende greit å gå med stortsett bare gress og lyng der det var bart og resten snøbakker av behagelig bratthet. Oppe i skardet var vi på like i underkant av 800 moh, der ble lunchen inntatt før vi startet stigningen opp mot breen etter en snøbakke. Denne bakken ble endel brattere og var kanskje bortimot 40 grader på det bratteste.

Oppe med breen på noe over 1000 moh er var det bare en lang snøbakke på 300 høydemeter og 500 lengdemeter igjen. Denne bakken som ble gradvis brattere hadde vel bortimot 45 graders bratthet den siste biten opp mot toppen. De siste meterne mot toppen hadde litt klyving etter fast fjell. På toppen var det en liten varde og mye tåke. Eivind som hadde vært på Stalloborri valgte å vente litt på toppen i håp om bedre sikt, mens jeg hastet videre mot Stalloborri.

Ned fra toppen var det litt baklengsgåing i starten av det bratteste partiet før det ble aking ned mot skardet og starten av breen mellom 1214 og Østre Guhkkes. Derfra var det en ganske bratt travers i fjell og etterhvert snøbakke for å komme seg inn mot ryggen som går fra 1214 mot Stalloborri.

Fra skardet mellom 1214 og Stalloborri var deten grei marsj i slak steinur opp mot det høyeste punktet på Stalloborri. På toppen av Stalloborri var det en varde og restene av et trigpunkt. Fra Stalloborri går det en liten renne oppe på fjellet man kan følge ned mot Elvevolldalen. Ut fra topplatået var den særdeles bratt og jeg torte ikke å gå ned der uten å kle på meg de medbrakte stegjernene for første gang idag. Denne renna var nok bortimot 50 grader i starten før den slaket litt ut. Holdt stortsett snøbakker hele veien ned mot Elvevollelva som ble krysset på samme sted- denne gangen med gamarsjer, goretexbukse og sko!

Resten av turen fulgte samme ruten som på turen opp. De 2 kilometerne på sykkel ble unnagjort på i underkant av 5 minutter. Totalt brukte vi litt i underkant av 6 timer på turen som ble gjort 23. Juni.

Østre Guhkkesgaisi fra Ellendalstinden

Rute

Østre Guhkkesgaisi fra skardet mellom denne toppen og Stalloborri

Utmerket vei i starten gjorde at vi tok med sykkelen

Etter 2 kilometer på sykkel ble veien til en god sti

Nervatnet

Den fine fossen fra Øvrevatnet til Nervatnet

Øvervatnet med dagens to turmål til venstre og i midten

God sti helt de siste hyttene ved Øvervatnet

Forbi vatnene er dalen åpen og lettgått

Opp mot skardet mellom toppene

Eivind med Østre Guhkkesgaisi foran seg

Oppe i skardet. Vi fulgte snørenna i midten opp til breen på østsiden av 1487 toppen til Guhkkesgaisi

Ned mot moreneryggen i skardet mellom Stalloborri og Østre Guhkkesgaisi

Like før breen

Toppen fra breen

På breen med en lang og drøy snøbakke igjen til toppen

Litt tåke når vi nærmet oss toppen

Etter noen hundre høydemeter i en lang bakke benyttet jeg meg av litt klyving i stein den siste biten mot toppen

Mens Eivind sverget til snøbakken som etterhvert begynte å bli bratt

Eivind kommer opp på toppen

Ryggen ned mot der vi kom opp på breen

Unge Norheim på toppen av Østre Guhkkesgaisi

Bilde av Stalloborri tatt 50 meter under toppen

Ryggen mot 1487 toppen til Guhkkesgaisi

Etter breen var det en bratt travers ut mot ryggen som går mot Stalloborri

Tilbake mot moreneryggen som traversen startet fra

Her er Eivind på tur ned fra Østre Guhkkesgaisi

Stalloborri som ikke er et typisk Lyngenfjell....

Slak stigning og mye stein opp mot toppen

Høyeste punkt som har restene etter et Trigpunkt, men ikke oppgitt høyde på toppen. GPS målte til 1096 moh

Gikk den en skikkelig bratt renne mot Elvevolldalen for å møte Eivind der vi krysset elva

-

-

-

Stalloborri fra Elvevollelva

Ned mot Øvervatnet

Steindalstindens vesttopp på 1511 moh

Stalloborri. Gikk ned snøfeltene hele veien

Etter å ha krysset Tverrelva havnet i i kratt som i følge Eivind var helt på høyden med det beste i utlandet...