Allaleattan er en flat fjellskitopp like ved finskegrensen. Allaleatten byr ikke på noen ekostisk skikjøring og det er langt mellom høydemeterne på denne turen. Her er turbeskrivselsen fra turen min til Allaleattan.

Startstedet ved den store parkeringsplassen på vestsiden av E8 like før finskegrensen er et greit utgangspunkt for en tur til Allaleattan. Parkeringen er utgangspunkt for scooterløyper og det er også mye aktivitet på smale ski i området. Det er særdeles god plass på parkeringsplssen.

Turen starter med noen høydemeter nedkjøring mot Galggojavri som vi krysset før stigningen startet opp mot Galggoaivi, på det kalde føret med nysnø var det direkte grusomt tungt å gå opp med halvfeller i den slake stigningen. Vi gikk på vestsiden av Galggoaivi før vi fortsatte i det slake terrengen forbi Garasoaivi på vestsiden før vi endelig så dagens turmål Allaleattan. Vi gikk rett mot toppen og etter 3 (!) timer på tur var vi endelig  ved varden på Allaleattan. Fra toppen så jeg mange potensielt kjedelige turer i viddeterrenget mellom Storfjord og Kåfjord.

På returen tenkte vi at det ville gå raskere om vi at vi ville spare tid om vi gikk ned mot scooterløypa som går forbi Gallajavri, noe som ikke var en direkte suksess på det trege skiføret. Det ble staking helt ned til bilen og en del negativitet før vi var tilbake med bilen igjen.

Totalt brukte vi litt over 5 timer på denne turen på ca 18 kilometer og jeg kan nesten garantere at jeg aldri skal tilbake på ski:)

Mot Allaleattan

Rute

Neste gang venter vi 7 meter før vi kler på skiene

På Galggojavri

-

-

Utsikt mot start

Nokså slakt her

-

-

Kurt beundrer Allaleattan

-

Fiskebein i 7 graders stigning...

Kurt på toppen

Staking i nedoverbakke....

Staking etter scooterspor i nedoverbakke

Fint vær og utsikt mot parkeringen like etter Galggojavri

Sallorassa er en flat topp i nærheten av Finskegrensen. Sallorassa byr ikke på noen eksotisk skikjøring, men som en godværstopp kan man få seg en enkel tur med fin utsikt uten å måtte være bekymret for snøskred. Her er turbeskrivelsen fra Sallorassa

Startstedet ved den store parkeringsplassen på vestsiden av E8 like før finskegrensen er et greit utgangspunkt for en tur til Sallorassa. Parkeringen er utgangspunkt for scooterløyper og det er også mye aktivitet på smale ski i området. Det er særdeles god plass på parkeringsplssen.

Starten av turen vår gikk på finsk på finsk side av grensa forbi Bossovarri som har grenserøys 295 på toppen. Etter knappe 3 kilometer i slakt terreng begynte vi sånn smått  og ta litt høyde med en bakke på knappe 200 høydemeter opp mot ca 800 moh der det flatet ut igjen. Vi gikk litt nord for Goallaroianibba 1005 moh og vi krysset noen små vatn mens vi siktet oss inn på punkt 1038. Derfra gikk vi korteste vei mot toppen.

På toppen av denne eksotiske toppen var det en stor varde og utsikt mot mange av de lange turene i Storfjord kommune. Vi brukte litt i overkant av 2 timer opp på toppen i rolig tempo og på var nede igjen etter ca 3 timer og 20 minutter etter en god pause på toppen og mye staking på returen. Turen er på ca 16 kilometer og litt i underkant av 700 høydemeter.

Sallorassa bakerst i midten

Ruten vi gikk

Starten av turen etter scooterløype

-

Mot start

Sallorassa. Bare 3.5 kilometer og 200 høydemeter igjen

-

Mektige Sallorassa foran oss

-

-'

Konrad i med godt smurte ski kom seg rett opp de bratteste bakkene på turen

Konrad på toppen av Sallorassa

-

Rieppetinden er en lite besøkt topp på Lyngenhalvøya, noe som skyldes den lange anmarsjen- for selve skikjøringen fra toppen er meget bra. Turen til Rieppetinden er vel nesten mer en mini-ekspedisjon som tar hele dagen i flotte omgivelser. Her er turbeskrivelsen fra turen til Rieppetinden.

Startstedet ved veiens ende i Djupen ligger en drøy times kjøretur fra Tromsø, det er stor parkeringsplass ved startstedet. Fra start går det en skogsvei et stykke innover Rypedalen, vinterstid er  det “alltid” Scooterspor inn mot Langdalsporten som har en trimpostkasse, og som oftest er det  også scooterspor videre inn Rypedalen, noe som gjør den lange anmarsjen noe enklere.

Etter å ha brukt opp skogsveien fulgte vi østsiden av elva eller elva videre inn den lange anmarsjen. Når man passerer Spiidnegaisa åpner skogen seg opp og den siste halve delen av anmarsjen er noe enklere enn partiet etter traktorveien. Under anmarsjen må man holde god avstand til den bratte veggen på østsiden av Rypedalsaksla, Vardtinden og Durmålstinden 1342 som det ofte går skred fra. Vi passerte punkt 418 på vestsiden og krysset vatn 367 før vi endelig, etter nesten ei mil på tur kunne begynne å ta noen høydemeter. Under vårt besøk var det gått et ras fra Tverrfjellet som hadde krysset oppruten vår i det trange skardet etter vatnet.

Oppe på den første navneløse breen på ca 600 moh kunne vi endelig se toppen etter ca 3 timer og 30 minutter på tur. Derfra dreide vi østover og etterhvert gikk vi den siste biten opp mot skardet mellom Bjellogaisa og Rieppetinden på ca 1030 moh i en elvedal. Fra skardet dreide vi i retning av punkt 1258. Her er turens bratteste punkt med drøye 200 høydemeter i en stigning på litt i underkant av 30 grader. Fra punkt 1258 fulgte vi ryggen- i en bakke som aldri virket til å ta slutt til toppen av Rieppetinden.

Utsikten fra toppen er upåklagelig mot spennende topper på Lyngenhalvøya som Piggtinden, Store Lakselvtinden, Guhkkesgaisi, Jihekkevarri osv og mot en del topper på Storfjordsiden som Horsnesfjellet, Otertinden og Hatten.

Vi brukte nesten 6 timer til toppen i rolig tempo, og med ca 2 timer ned endte vi på ca 8 timer totalt på de litt i underkant av 30 kilometerne turen er på. Skikjøringen fra toppen og ned til vatnet var førsteklasses på herlig skiføre,mens den knappe mila som krever staking på returen ikke var like spennende:)

Rieppetinden og oppruten til høyre, tatt fra Bjellogaisa

Rute del 1

Rute del 2

I starten av turen med Spiidnegaisa foran Petter og Christoph

Broen ved trimpostkassen i Rypedalen

I Rypedalen med Guhkkesgaisi i bakgrunnen

På høyresiden er den bratte østsiden til Vardtinden og Durmålstinden

Bare noen kilometer igjen til stigningen

Store skavler på baksiden av Vardtinden

Vatn 367 og det trange partiet opp mot breen

Christoph i et gammelt ras like før breen

Etter 3 timer og 30 minutter så vi endelig Rieppetinden

Petter på en morenerygg

Ned mot breen

-

Rieppetinden fra skardet

Utsikt mot Hatten og Didnojiehkki fra skardet

Bjellogaisa

På tur opp mot punkt 1258

Oppe på den lange ryggen

Utsikt mot Piggtinden

-

Mot Guhkkesgaisi og Lakselvtinden

-

Petter på tur ned fra ryggen

Christoph foran Piggtinden

Kent Hugo på tur ned fra Rieppetinden. Foto Christoph

Petter

Sporene ned fra skardet

Bjellogsisa

Retur på Rypedalselva

Polvartinden er naboen til Otertinden og en halvkrevende topp med noen klyvepartier langs ryggen. Polvartinden ble som naboen Otertinden førstegangsbesteget i 1920. Polvartinden er mest kjent for et stort steinskred som gikk sommeren 2008, og som stoppet “noen få meter” fra de to gårdene under Polvartinden. Her er turbeskrivelsen fra turen min til Polvartinden.

Startstedet ca ei mil inn Signaldalen ligger i underkant av en time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Start å gå på venstresiden av elven Lupphujohka. Det er merket med skilt i veikanten der stien starter ved ei avkjøring og det er muligheter for å parkere her.  Storfjord kommune har en trimkasse c 1,5 km lengre opp ved Lupphuraigi. De første par hundre meterne er etter ei avkjøring før du følger merket sti opp til trimpostkassen som er på 427 moh.

Fra trimpostkassen gikk vi opp mot Sauenakken og starten på den knappe 3 kilometer lange ryggen til toppen. Opp mot 800 moh er det slak stigning hele veien før det etterhvert blir brattere. På ca 800 moh måtte vi fram med stegjern og isøks på det glatte underlaget, opp not 1100 moh var det 2 bratte klyvepartier som krevde litt innsats for å komme seg opp på mellomføret med fordelingen 80/20 mellom vinter og sommer. De bratteste partiene var ikke spesielt utsatt, så vi konkluderte med at et eventuelt fall ville bare resultert i litt smerte.

Fra 1100 flater det ut og bortsett fra fem meter med et luftig parti langs en smal egg er det bare spaserturen opp til toppen. Toppen har tiltross for sin beskjedne høyde meget god utsikt mot b.la Otertinden, Mannfjellet, Barras, Vassdalstinden, Istinden og Postdalstinden.

Vi brukte ca 2.45 opp til toppen og ca 4.45 tur/retur i rolig tempo.

Polvartinden fra Mannfjellaksla

Ruten vi gikk

Polvartinden fra turen til Otertinden tidligere i år

Polvartinden fra startstedet

Barras 1419 moh

På stien opp mot Lupphuraigi

Otertinden

Polvartinden

Rieppetinden 1493 moh, et av vinterens turmål

Oppe på Sauenakken

Ryggen på Polvartinden

Mannfjellet 1552. Ser ut som det har gått et steinras på venstresiden

-

Endelig sesongdebut for stegjern og isøks

Christian på ryggen med Otertinden og Hatten i bakgrunnen

-

I de bratteste partiene

-

-

-

Det smaleste punktet på ryggen

Steinskredet som gikk i 2008

Sommerbilde av steinskredet på en mislykket tur til Polvartinden etter å ha vært på Otertinden i sommeren. Lite mat og tåke tok knekken på oss

-

-

En fornøyd Christian på toppen med Postdalen og Tamokdalen i bakgrunnen

-

-

Ned det bratteste partiet

Corrovahgaisi eller Sikka ligger på svenskegrensen med grenserøys 292 noen få meter inn på svansk side. Sikka er en veldig enkel topp, men en marsj på drøye mila hver vei er det vel neppe så alt for mange som gidder å ta turen innom i et område med langt mer spennende fjell.

Startstedet ved Paras ved veiens ende i Signaldalen ligger ca 1 time og 45 minutters kjøretur fra Tromsø. Det er en enorm parkeringsplass der man starter turen til Corrovahgaisi i forbindelse med Gappohytta som har samme startsted.

I starten følger du en top notch sti inn Parasdalen. Den gode stien med slak stigning fulgte vi omtrent 3.5 kilometer inn dalen før vi dreide vestover etter skilting mot Finnelvvatnan, her er det også sti, men av noe dårligere kvalitet. Etter noen hundre meter er det bro over Paraselva. Etter å ha krysset broen er det god sti opp på sørsiden av de to elvene som kommer ned fra den navneløse dalen mellom Vassdalstindens punkt 1142 og Gievdnevahgaisi.

Etter noen hundre småbratte høydemeter er de neste ca 3 kilometerne før man kommer til østryggen til Corrovahgaisi veldig lettgått i slak stigning med mose som underlag. De siste 300 høydemeterne på østryggen noen meter fra det store utland blir litt brattere før man er oppe på topplatået som er på grensen mot Sverige. Det høyeste punktet er noen meter inn i Norge, mens de beste vardefasilitetene er ved grenserøys 292.

På et noe ugunstig underlag med isete steiner og en del snø på slutten brukte vi 5,5 timer på turen i behagelig tempo med noen gode pauser i det fine høstværet.

Corrovahgaisi

Rute del 1

Rute del 2

Like etter start en tidlig lørdagsmorgen

Paraselva

Førsteklasses stifasiliteter. Her er det mulig å ta med seg en sykkel for å spare litt tid

Skilting til broen over Paraselva

Finnelva

Petter bruker de glimrende brofasilitetene

Den gamle broen var av litt dårligere kvalitet

Paraselva

Top notch sti opp langs Finnelva

-

Barras 1419 moh

Petter i outfit nr 2 foran punkt 1142 på Vassdalstinden

Pältsan som ligger på svensk side. Prosjekt for neste vår/sommer?

Gievdnevahgaisi

Corrovahgaisi eller Sikka

Petter tilbake i outfit nr1 i starten av den særdeles lange og slake ryggen

Isdalen mellom Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) og Isdalsfjella

Pältsan og Juoksavahnjunni (Moskkugaisi) som har 3 topper på listen

Et par hundre høydemeter igjen til toppen

Sola på tur bak Isdalsfjellas punkt 1475

Grenserøys 292

I dagens outfit nr3 ble lunsjen spist på svensk side.

Isdalsfjella

Utsikt vestover

På tur ned med det klassiske Tokyo- Londonflyet

Utsikt mot Isdalen

Hatten  eller Storhatten  ser ut som en kjempehatt like over Hatteng sentrum ser fryktelig vanskelig ut å bestige viste seg å være relativt overkommelig fra nordøst. Hatten ble førstegangsbesteget i 1920 . Her er turbeskrivelsen fra turen min til Hatten.

Startstedet ved Bergselvbroa noen kilometer nord for Hatteng ligger i underkant av 1 time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Ved broa er det en parkeringsplass som er overdimensjonert i forhold til trafikken opp til Hatten.

Starten av turen går etter noen hundre meter skogsvei før det etterhvert blir god sti på nordsiden av Bergselva. Stien  var i overraskende god forfatning, og de knappe 2 kilometerene vi fulgte den opp mot ca 400 moh gikk raskt. Vi fant et egnet sted å krysse Bergselva, ca på linje med skardet mellom Storhatten og Lillehatten.

Starten av stigningen mot Hatten er grei med sånn passe bratte mose/gressbakker med lite vegetasjon av størrelse, noe de mange rasene fra den bratte nordøstsiden til Hatten har sørget for. Enkelte steder var det noen klyvepartier på til tider vått berg(som kan ungåes ved å gå rundt de), men som oppvarming til det bratte sistepartiet gikk vi en skikkelig direkterute, dette gikk greit. Fra 700 moh er det mye stein og fra ca 800 moh begynner det å bli skikkelig bratt, er snittstigning på over 45 grader den siste biten opp mot toppen.

Fra besøk fra nabotoppene som Didnojihekki, Horsnesfjellet, Hattefjellet og Hahttagaisi har jeg studert potensielle ruter opp til Hatten, og har funnet ut at løsningen er fra nordøst via mange store hyller i siden av Hatten, noe som skulle vise seg å stemme bra. Vi startet på den bratte stigningen opp mot toppen ved å gå litt sikksakk opp de mange hyllene i siden. Vi bygde noen små varder på turen opp så vi skulle finne veien ned igjen. Har hørt at det er noen som har gått seg fast på Hatten, og vi hadde særdeles lite lyst til å gjøre det samme. Disse små vardene er vel neppe til hjelp for andre som skal opp hit da de sannsynligvis blir tatt av ras til vinteren? Med en del klyving, aldri veldig vanskelig eller sspesielt eksponert var vi oppe på toppen av Hatten etter ca 1 time og 45 minutter i rolig tempo. Det var særdeles vindfullt på toppen, så mestparten av tiden på topplatået ble brukt til å ligge i le for vinden. En del tafatte forsøk på varder var beholdingen på toppen forutenom en fantastisk utsikt mot Lyngen og de spennende Storfjordfjellene i området.

Vi fulgte samme ruten ned og var nede med bilen etter ca 3 timer og 15 minutter. For den fjellvante er Hatten en overkommelig tur, men det er særdeles bratt på slutten og muligheter til å ramle langt enkelte steder om man skal være uheldig.

Foto: Christian Eidissen og Kent Hugo

Hatten

Rute

Hatten fra Didnojiehkki. Herfra fant jeg en egnet rute

Hatten fra Mannfjellaksla

Fra start

Hatten

Etter en knapp kilometer inn Bergsdalen ser Hatten fortsatt rimelig ubestigelig ut

-

Akkurat krysset Bergselva.Vi fulgte ryggen opp mot toppen

-

Christian på ca 500 moh i en særdeles kledelig Laksvatndrakt

-

-

I det bratteste partiet før det ble skikkelig bratt på i overkant av 800 moh

Vi prøvde å unngå den enkleste ruten på turen opp

-

-

Kent Hugo foran Hatten

Horsnesfjellets 1321 topp, nordtoppen på 1215 bak

På ca 800 moh begynte det å bli brattere

-

Lillehatten

Sånn høvelig bratt

Unge Norheim bygger varde for returen

De siste par hundre høydemeterne så det ca sånn ut

Et av mange partier som vi måtte gå rundt

På tur rundt et stup

-

-

Christian foran Lillehatten

-

PÅ ca 1000 moh

-

Lillehatten fra toppen

Oteren

En av mange varder

På tur ned i en frekk vind

-

En av vardene vi bygde

-

Ruikatnjarcohkka er en grei topptur i lettgått terreng i Storfjord kommune med utgangspunkt fra Skibotn. Det vanskeligste med toppen er å uttale navnet. Jeg gikk Ruikatnjarcohkka sammen med Vallasvarri som ligger på Kåfjordsiden av kommunegrensa i en tur på drøye 2 mil. Her er turbeskrivelsen fra topp nr 299 og 300.

Startstedet  jeg valgte var fra skogsveien som går opp mot Solli. Fra Solli går det veldig god sti mot en trimpostkasse. Den gode stien fortsetter opp mot i overkant av 350 moh og ca halvannen kilometer av turen. Stien forsvinner gradvis etter at man passerer Liigevoupmi. Fra Liigevoupmi siktet jeg med inn mot høyde 662 som er ca 3 kilometer fra start. Fra høyde 662 får man endelig se toppen med det vanskelige navnet, men det er enda 2 kilometer før man begynner på Ruikatnjarcohkkas vestrygg.

Da de første 5 kilometerne av turen var unnagjort er man på ca 800 moh, og turens bratteste parti starter med noen hundre høydemeter med ganske bratt steinur før man kommer opp på topplatået til Ruikatnjarcohkka. Oppe fra det bratte partiet er det slak stigning mot toppen. Fra start er det ca 7.5 kilometers gange til toppen, jeg var på toppen etter litt i underkant av 2 timer. På toppen var det et sliten trigpunkt og en liten varde, mens utsikten mot Lyngsalpene var upåklagelig.

Neste topp var Vallasvarri som ligger knappe 3 kilometer videre bak Ruikatnjarcohkka. Denne etappen er veldig lettgått i fast og flat stein eller gress/mose. Brukte en god halvtime til før jeg sto på topp nr 300, som dessverre hadde litt tåke rundt toppunktet som ødela utsikten. Her lå det også rester av et trigpunkt. Feiret toppen med en Krembanan og en Colabox i det hustrige været på toppen før jeg startet på returen.

I iveren etter å se nye plasser valgte jeg å gå ned Midtskardet, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke vant noe tid på. Her var det mye stein, og målet med turen som var å få 2 topper med minst mulig stein etter turen på Tigertinden og Stortinden dagen før fikk seg en liten knekk. Kom etter hvert ned til vestryggen til Ruikatnjarcohkka før jeg fulgte samme ruten som på turen opp ned til bilen. Traff på 2 elger på turen ned. Totalt er turen på litt i overkant av 2 mil og ca 1450 høydemeter. Brukte litt i overkant av 5 timer på turen etter at motivasjonen fikk seg en liten knekk i steinura i Midtskardet.

Ruikatnjarcohkka

Rute

Merket sti fra start

Grei stikvalitet...

-

Nedover et myrområde jeg kom opp

Opp mot punkt 662

En varderekke på 662

Dagens første turmål fra 662

Uten zoom så Ruikatnjarcohkka litt mindre eksotisk ut

Elva som kommer ned Innerskardet

-

En nokså stor stein på turen opp mot ryggen til Ruikatnjarcohkka

Ruikatnjarcohkka

Litt stein i det bratteste partiet på turen

En slak kilometer igjen til toppen

På toppen av Ruikatnjarcohkka. Ikje så veldig luftig

Mot Vallasvarri

Raskt terreng å gå i opp mot Vallasvarri

Ruikatnjarcohkka fra like før toppen av Vallasvarri

Toppen

Feiring av topp nr 300

"utsiktsbilde"

Midtskardet som jeg gikk ned i midten av bildet

-

Midtskardet

Midtskardet

Spennende farge på en tørr elv i Midtskardet

-

Litt mere stein her enn på resten av turen

-

Steindalsbreen med Sfinxen i midten av bildet

På ryggen til Ruikatnjarcohkka igjen

Skibotn sentrum

Otertinden i Signaldalen er en av de mest kjente fjellene i fylket. Med sine 2 ruvende tvillingtårn er Otertinden et imponerende syn fra Signaldalen. Otertinden er en topp som krever litt klyving de siste 200 høydemeterne. Her er turbeskrivelse fra turen min til den mest kjente toppen i Storfjord kommune.

Startstedet ca ei mil inn Signaldalen ligger i underkant av en time og 30 minutters kjøretur fra Tromsø. Start å gå på venstresiden av elven Lupphujohka. Det er merket med skilt i veikanten der stien starter ved ei avkjøring og det er muligheter for å parkere her.  Storfjord kommune har en trimkasse c 1,5 km lengre opp ved Lupphuraigi. De første par hundre meterne er etter ei avkjøring før du følger merket sti opp til trimpostkassen som er på 427 moh.

Etter å ha prøvd noen forskjellige varrianter av ruten til Otertinden, bl.a å følge inn Mortendalen et stykke, for så å gå rett opp mot toppen er jeg vel kommet fram til at det enkleste er å gå opp fra Lupphoraigi  mot en hylle under Otertinden på litt over 600 moh. Om man følger Mortendalen havner man i noe som er tett mot verdens tetteste og bratteste skog for å komme seg opp gjennom skogen. Når man er på hylla kan man etterhvert begynne å ta litt høyde opp mot Otertinden.

Den første renna som går opp mot Otertinden ender i et stup på ca 1100 moh. Så man må fortsette videre til renne nr.2. I den riktige renna er det bratt i starten, det er greiest å følge ryggen av renna de første hundre høydemeterne av renna før man etterhvert går ned i renna, og følger den opp mot skardet på ca 1150 moh. I den siste biten av renna er det tydelige spor etter tidligere besøkende på Otertinden. Renna er kanskje 35 grader bratt i snitt, med noen litt brattere partier i starten med mye løs stein.

Oppe i skardet på ca 1150 moh er det satt opp vegstikker i starten av “stien” som består av lett slitasje i terrenget. Etter noen få vegstikker er det satt opp varder resten av veien mot toppen. Det er ikke kjempelett å følge vardene, man må se seg litt rundt for å finne riktig vei over en liten fortopp. På tur ned fra den lille fortoppen er det et bratt parti ned mot renne nr.1  som ender i et stup. Her er det noen som bruker tau, men det går greit uten med mindre man har høydeskrekk.

Nede i skardet er det meste av turen gjort, og det gjenstår ca 150 høydemeter i behagelig bratthet opp mot toppen. Her er det også merket med varder opp til toppen. På toppen er det en del forsøk på varder og fin utsikt mot toppene rundt Signaldalen og noen av høyderne på den sørlige halvdelen av Lyngenhalvøya som Piggtinden, Storvasstinden og Rieppetinden,

Første besøk: 9. Juli 2009

Tidsforbruk: ca 4.5 timer i godt tempo.

Otertinden fra Signaldalen

Rute

Otertinden

Otertinden fra Oteraksla

Fra startstedet

God sti opp mot Lupphpraigi

Oppe med trimpostkassen

-

I forsøket på å følge Mortendalen havnet vi i bortimot verdens tetteste kratt

Her har vi 150 høydemeter med tett og bratt skog foran oss

-

Her er de to rennene på Otertinden. Den som går rett mot toppen ender i et stup, mens den riktige renna starter nede i venstre hjørne av bildet

I noen bratte partier for å komme seg opp til renna

I renna

-

Ned renna på ca 1000 moh

De siste 100 høydemeterne av renna

Like før skardet på ca 1150 moh

Den første vegstikka

Utsikt fra Signaldalen fra skardet

Petter og en av vardene som viser vei

-

En av Otertindens fortopper

Ned mot renna som ender i et stup

Den partiet som ikke egner seg med høydeskrekk

Petter i den vanskligste partiet

Her burde man ikke snuble

-

Petter nesten ferdig med den mest utsatte biten

Tilbakeblikk på det bratteste partier på turen. Her foretrekker noen tau

-

På tur opp den siste bakkan

På toppen

Videre inn Signaldalen

Petter på toppen

Mot Mortendalen

På returen i cruxet

-

På tur ned mot hylla som egner seg bedre enn den tette skogen når man besøker Otertinden;)

Tilbakeblikk mot dagens topp på returen

Horsnesfjellets midtre topp er en utseendemessig vanvittig rå topp jeg har siklet på lenge, med en del treff treff på google, men med særdeles lite informasjon om hvordan man kommer seg opp er det tydligvis noen andre som har gjort det samme som meg. Horsnesfjellets punkt 1321 er en bratt og den siste biten består av særdeles løs steinur Horsnesfjellets midtre topp ligger muligens litt over “ti på topp” nivå selv i Storfjord kommune, les: Raigegaisi . Jeg gikk midtre Horsnesfjellet sammen med nordre Horsnesfjellet. Her er turbeskrivelsen fra dette lite besøkte fjellmassivet.

Bilder og turbeskrivelse

Horsnesfjellets nordtopp er en særdeles lite besøkt topp halvannen kilometer i luftlinje fra E6 like etter Hatteng. Nordtoppen er en bratt topp, men i forhold til naboen som er midtre Horsnesfjellet 1321 er det en forholdsvis enkel topptur tiltross for over 500 høydemeter med stigning på rundt 40 grader. Jeg gikk begge toppene i samme turen. Midtre Hornesfjellet har vært en av  “drømmetoppene” mine utenfor Lyngenhalvøya en stund. Her er turbeskrivelsen fra Horsnesfjelltraversen min.

Startstedet ved Elsnes i Storfjorden ligger langs E6 ca 10 mil fra Tromsø. Kjøreturen tar ca 1 time og 20 minutter. Noen hundre meter før Elsneselva går det en skogsvei opp, her er det mulighet for å parkere noen biler.

I starten av turen går det en veldig god skogsvei/firehjulingvei inn på sørsiden av Elsnesdalen. Etter en knapp kilometer er den en trimpostkasse. Den neste drøye kilometeren er av like god stikvalitet før resten av turen må gåes uten hjelp av sti. I den første biten opp fra Elsneselva er det en del liggende rasskog som er noe trøblete, men etterhvert har rasene ned fra den bratte nordsiden av Horsnesfjellet fjernet alt av buskvekster. Opp mot 500 moh er det behagelig stigning opp mot ryggen på østsiden av renna, før de neste 500 høydemeterne blir skikkelig bratt opp langs ryggen. Ryggen består av mye mose, lyng og forholdsvis fast stein, noe som gjør den bratte oppstigningen grei.

Oppe på ca 1000 moh slutter renna, derfra er det 500 “slake” høydemeter opp til toppen i steinur. På toppen var det ikke noen varde og utsikten fra toppen var meget habil mot Lyngen og Storfjorden. Topper med kort avstand ned mot havet er favoritten min, og Horsnesfjellet med drøye halvannen kilometer i luftlinje fra topp til havet scorer godt på dette punktet.

Videre mot den midtre toppen er det en grei spasertur bortover mot skardet mellom nordre og midtre Horsnesfjellet på ca 1090 moh. Fra skardet startet en av mitt livs løseste traverser i nordøstsiden til 1321. Alt man var nærme raste ned på veien bort mot en renne jeg hadde sett meg ut på bilder fra turen min til Didnojihekki i fjor sommer. Framme i renna var den en del klyving lang en liten rygg for å unngå den særdeles løse renna, men i de bratteste partiene måtte jeg spøle meg opp renna for å komme meg opp de knappe 200 høydemeterne til toppen. Renna er vel ca 40 grader i snitt. Et besøk her tidlig på sommeren mens det enda ligger snø her ville kanskje vært noe enklere.

De siste 20 høydemeterne var bratt og en del leting etter de minst utsatte plassene å “klatre” opp måtte til før jeg kom meg opp på ryggen. Oppe på ryggen mellom  den toppen som ser tilnærmet umulig ut noen meter nordvest for 1321 var det bare noen meter lett klyving før en fornøyd Kent Hugo sto på toppen av Horsnesfjellets punkt 1321.

På denne toppen er det heller ingen varde. og et lite mosekledd platå innbydde til en god pause på toppen. Som nabotoppen har også 1321 en utsikt som er på det beste i utlandet.

Returen fulgte samme rute som på turen opp minus toppbesøket på nordtoppen. Det er noen bratte partier ned mot Reppidalen på ca 700 moh jeg var særdeles usikker på om lot seg bruke for mennesker, så det ble en retur langs ryggen til renna ned fra nordtoppen.

Totalt var turen på litt i overkant av 1500 moh og 11 kilometer. Brukte 5 timer på turen inkludert en god pause på toppen av Midtre Horsnesfjellet.

Horsnesfjellet er en av toppene som blir overvåket med tanke på ras av NVE/NGU.

Horsnesfjellets nordtopp fra E6

Rute

Nordtoppen fra Elsnesdalen

Nordtoppen fra Sandøra

Horsnesfjellets midtre topp fra Elsnesdalen

Horsnesfjellets midtre topp fra E6. Den smale toppen nr 2 fra høyre er punkt 1321

Horsnesfjellets midtre topp fra Sommarfjellet

Horsnesfjellets midtre topp fra E6

Midttoppen fra Sandøra

Ryggen mellom toppene fra Sommarfjellet

Veldig god vei fra start

En trimpostkasse en liten kilometer inn i turen

Nordtoppen etter ca 2 kilometers anmarsj

Videre inn Elsnesdalen

Fulgte ryggen på venstresiden av renna

Oppstigningen til Didnojihekki

Ned mot Storfjorden

En noe travel rein på tur ned fra Horsnesfjellet

På slutten av ryggen ble det litt klyving

Ned den bratte ryggen

-

Oppe av ryggen på siden av renna

Utsikt mot midtre Horsnesfjellet

200 meter med stein opp til dagens første topp

Midtre toppen og ryggen

Toppen av nordtoppen

Utsikt mot Oteren

Nordover

-

-

Bygde en liten minivarde på toppen

Nordtoppen fra ryggen

Midtre topp fra ryggen

En travers i den usannsynlig løse nordøstsiden av Horsnesfjellet

Nordtoppen

I riktig renne

Omtrent alt man rørte i her kom ned

Opp mot slutten av renna

Ned den løse renna

Den siste biten mot toppen som er til venstre

Litt avansert klyving/lett klatring den siste biten opp mot ryggen

Den bratteste biten mot toppen

Litt lett klyving den siste biten mot det mosekledde mini topplatået

Horsnesfjellets søndre topp som har for lav primærfaktor til å være med på listen

Den midterste av de tre toppene på Horsnesfjellet som heldigvis ikke er det høyeste punktet.

Det høyeste punktet foran meg og Oteren i bakgrunnen

Sommarfjellet og Didnojiehkki

Veien jeg kom opp

Det bratteste partiet mot toppen på tur ned

Mot Elvevoll fra skardet mellom toppene

Guhkkesgaisi, Østre Guhkkesgaisi og Stalloborri(høgborri)

Utsikt mot Storfjord via en sprekk i skardet. En miniutgave av Djevelporten

-

Favoritt terrenge mitt i Elsnesdalen. Liggene rasskog <3

Elsneselva