Sørøstre Kvænangstinden er naboen til Store Kvænangstinden. Som resten av den berømte tinderekken i Nord Troms er de krevende med lang anmarsj om du ikke benytter deg av båtskyss til Meiland. Jeg gikk sørøstre Kvænangstinden sammen med Store Kvænangstinden i en lang dagstur fra en camp i Trolldalen. Her er turbeskrivelsen fra de to av Kvænangstindan som er med på listen min.
Kvænangstindan gikk jeg under mine 4 døgn på kommunegrensa mellom Nordreisa og Kvænangen. Her er turbeskrivelsen fra anmarsjen på min første tur i området under turen.
Fra startstedet ved basecamp Trolldalen er det ca 1 mil anmarsj i et terreng som byr på mange muligheter for ekstra høydemeter på turen inn mot Kvænangstindan. Fra vår basecamp er det beste å gå opp mot punkt 455 på den lange ryggen til Trolldalstinden. På turen til gikk vi lavere og havnet i en tett rasskog som ikke var noe særlig til start på en anmarsj på ca 10 kilometer. Om man går den øvre ruta har man sti deler av veien som går i viddeterreng med noen små bakker. Før man runder Corrovarri er man nede på like over 200 moh før det er slak stigning opp mot Storvatnet. Fra man runder Corrovarri er det drøye 3 flate kilometer inn før man starter stigningen opp mot Kvænangstindan.
Etter å ha passert Storvatnet begynner stigningen sånn smått med 400 slake høydemeter opp mot 700 moh, der det virkelig begynner å bli bratt. Da jeg dagen før på min rekognoseringstur på Trolldalstinden hadde sett en tilsynelatende «enkel» rute til topps på den sørøstre toppen, fant jeg ut det var greit å starte med den sannsynligvis enkeleste toppen. Fra 700 moh begynte jeg å ta høyde i en renne med mye løs stein og grus.Jeg måtte ut av renna noen kortere partier. Etter hvert byttet jeg til en renne som gikk litt lengre øst. Etter en løs tur med ikke så alt for mange vanskligheter utenom litt lett klyving kom jeg opp i et lite skard mellom de to toppene på den sørøstre toppen. Etter litt klyving for å komme meg over skardet var jeg på topplatået til Kvænangstindens sørøstre topp. Det var en liten varde på toppen og en fantastisk utsikt i alle retningene minus de få meterne Store Kvænangstinden dekte. GPS målte toppen til 1161 moh.
Gikk samme rute ned fra toppen. Uten de store problemene var jeg nede på ca 800 moh, derfra begynte jeg å traversere i den bratte sørsiden på Kvænangstindan. Jeg var nede på ca 750 moh før jeg kunne begynne å ta høyde igjen. I starten gikk jeg rett opp mot skardet mellom Sørøstre og Store Kvænangstinden. De første ca 100 høydemeterne gikk greit, men veien videre så rimelig håpløs ut, så jeg måtte begynne å traversere vestover via noen bratte renner og rygger. De fleste rennene på Store Kvænangstinden endte opp i stup eller i særdeles bratte svapartier, noe som gjorde at store deler av turen måtte gåes i bratt terreng mellom rennene. Opp til 1000 moh gikk det relativt greit med litt lett klyving, mens det på ble skikkelig bratt herfra til toppen.
Fra 1000 moh begynte jeg å sette noen små varder jeg kunne følge på returen. Det ble en del veldig eksponert før jeg kom inn på vestryggen som går opp mot toppen. Om du har høydeskrekk kan Store Kvænangstinen frarådes. Vel oppe på topplatået er det en enkel spasertur på noen hundre meter til varden, hvor det var lagt ut gjestebok fra en tur ca 3 uker før mitt besøk.
Fra toppen var det helt fantastisk utsikt med nesten 1000 høydemeter rett ned på nordøstsiden. Man ser mye av Lyngen, Øksfjordjøkelen og øyene i området. Brukte lang tid på toppen på å spise en tørr brødskive mens jeg gruet meg til å gå ned.
I starten av returen fulgte jeg ryggen helt til det var bom stopp i ett stup på 5 meter. Jeg hadde ikke sett noen egnede plasser for å gå av ryggen, men så at jeg definitivt ikke hadde kommet opp denne veien. Så en av «vardene» mine fra ryggen og gikk opp ca 30 høydemeter for å komme inn på rett rute igjen. Etter hvert kom jeg til en bratt renne som jeg aldri ville tenkt at jeg hadde kommet opp om det ikke var for vardene mine. Jeg kom til et svært bratt parti mello 7 og 800 moh ca rett under skardet mellom 1122 og Store Kvænangstinden. Dette kan unngås ved å gå litt lengre nord. Nede på 700 moh anså jeg meg som velberget og klar for den gjenstående mila til teltet.
Legg igjen en kommentar