Tverrbakktinden er den høyeste toppen i Nord-Lenangen og en av Norges 85 topper med primærfaktor over 1000 meter. Tverrbakktinden er et fantastisk skifjell og en rå utsiktstopp i et av de villeste områdene i Lyngsalpene. Vi gikk Kvasstinden sammen med Tverrbakktinden i en lang rundtur rundt Nordlenangsbotn. Her er turbeskrivelsen fra turen vår.
Med ei strålende værmelding dro jeg og Petter til Nord-Lenangen med telt natt til lørdag og Eivind kom etter med førsteferga lørdagen. Etter en natt i telt i Russelvdalen dro vi til Fjelldal lørdagsmorgenen og var klar for en fantastisk dag på fjellet.
Startstedet for turen er ved Fjelldal, noen hundre meter sør for broen over Lenangsstraumen. Det er noen parkeringsplasser ved startstedet. Fra fergeleiet på Svensby er det ca 38 kilometer.
Fra start fulgte vi fjæra ca 4.5 kilometer inn mot Nordlenangsbotn. Vi kunne gå mestparten av veien med skiene på beina, med to-tre korte parti med skiene i hendene forbi steinurene som går helt ned til vannkanten. Etter en flat time var vi endelig klar til å begynne og ta litt høyde i nærheten av Tverrbakkelva. I starten er det en bratt bakke på rundt 35 grader opp mot ca 450 moh før det blir slakere.
Etter nye 450 høydemeter i litt slakere terreng var det på tide å sikte oss inn på toppen, på rundt 900 moh startet vi på en renne som går rett mot Tverrbakktinden, men litt tvilsomme snøforhold og dårlig sikt gjorde at vi ga opp forsøket på å gå opp renna allerede etter ca 50 høydemeter og traverserte oss istedenfor ut mot sørryggen til Tverrbakktinden hvor det lå mindre snø. Ca 35-40 grader bratt opp mot 1200 moh hvor vi tok skiene på sekken. Etter å ha gått noen timer i tett tåke begynte det endelig å lette litt når vi nærmet oss toppen så vi fikk litt utsikt. Vi fulgte ryggen til like under toppen hvor vi måtte ut i en renne på vestsiden av ryggen for å komme oss opp. 50-55 grader bratt de siste høydemeterne til toppen, vi kom oss opp med bare isøks, men på dager med fare for skare kan det nok være greit å ha med stegjern. Mulig det finnes slakere alternativer den siste biten mot toppen litt lengre vest.
Fra toppen så vi en del folk på Storgalten som jeg gikk sammen med fire andre topper rundt Gamvikblåisen i 2012 i en fantastisk tur. Med litt skyer rundt toppen fikk vi ikke sett alt vi ønsket, men fikk litt utsikt mot Rappgamtinden og Nordre og selveste Vaggastinden før tåken kom igjen. Tett tåke gjordet at vi skrenset oss ned den første biten av renna før vi fikk sikt og fantastisk skikjøring ned mot Nordlenangsbotn. Renna er 35-40 grader bratt ned mot 900 moh. Litt solpreget snø den siste biten ned. Eivind stresset med å nå en ferge, så han småjogget med skiene på skuldra til parkeringen, mens Petter og jeg fortsatte mot Kvasstinden som enda hadde skyer rundt seg. Vi hadde en god drikkepause etter å ha krysset Botnelva før vi tok på skifellene og startet stigningen mot Kvasstinden. Etter hvert som vi nærmet oss forsvant skyene som lå rundt toppen
I en endeløs og slak motbakke, med kladder under fellene gikk vi inn mot Rødtinddalen og en ryggformasjon på ca 500 moh hvor vi begynte å ta litt høyde. Ca 35 grader bratt uansett rutevalg til Kvasstinden. Vi gikk opp mot nordryggen som vi nådde på va 800 moh og gikk den siste biten til toppen etter ryggen. Skiene ble satt igjen 20 meter under toppen siden det var en del vindpakket snø under toppen. Fin utsikt fra toppen mot bl.a. padlernes drøm: Nord-Fugløya og Kvasstindfjellet og en navnløs topp på 1178 moh jeg gikk i 2012. Tverrbakktinden var nå også tåkefri og vi så sporene våre.
Returen gikk ned en renne mot Rødtinddalen hvor vihadde en fantastisk skitur i pudder i ca 500 høydemeter. Vi kjørte ned til Tverrelva på rundt 200 moh før resten av turen gikk til å prøve og holde høyde ned mot broen over Lenangsstrumen. Det ble noen kilometer etter scooterløypen med dårlig feste før vi endelig kom til hytteveien og fortsatte de drøye 2.5 siste kilometerne til parkeringen med skiene på sekken.
Turdata:
Dato 3.Mai 2014
Distanse: 25.00 km
Høydemeter: 2603
Tidsforbruk 10.54.25
Link til Polar personaltrainer
Foto: Petter Sundbakk og Kent Hugo Norheim
Legg igjen en kommentar