Rastteváddjačohkka 1247 moh

Rastteváddjačohkka/Gamanjunni er en noe sær topp i Kåfjord kommune. Da den lange ryggen har 2 andre punkt med 1240-høydekoten måtte vi gå hele ryggen for å være sikker på å ha vært på det høyeste punktet. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Rastteváddjačohkka.

Startstedet vårt var ca ved Einerbakken. Einerbakken ligger drøye 3 km fra krysset ved Løkvollen i Manndalen. Vi var såpass freidig at vi parkerte i veikanten da det ikke fantes parkeringsplasser utenom avkjøringer i området.

Fra start krysset vi et jorde og havnet i verdens tetteste kratt. Etter noen minutt i det tette krattet fant vi stien som går opp til en trimpostkasse i området. Stien var av førsteklasses kvalitet og vi tok høyde opp mot drøye 500 moh hvor vi mistet stien i et snøparti. Videre tok vi høyde opp på sørsiden av punkt 847 i veldig lettgått terreng. Da vi kom opp på ryggen kunne vi nyte den fine utsikten mot Lyngsalpene  og Isfjellet som er den høyeste toppen i Kåfjord mens vi trasket etter den brede og gresskledde ryggen i retning av Skarfjellet. På rundt 1000 moh traff vi på en snøbakke som vi fulgte opp til den store varden på punkt 1192, hvor det er gjestebok.

Fra varden fortsatte vi til det høyeste punktet til Skarfjellet eller Storhaugen på rundt 1245 moh, her var det omtrent umulig å finne ut hva som var høyeste og det var bygd en drøss med varder der tidligere besøkende mente at var det høyeste punktet. Deretter var det en drøy kilometer med svært råtten snø til neste punkt med 1240 koten, her var det ikke noen som hadde tatt seg bryet med å bygge varder.

Da gjensto bare selve toppstøtet på drøye 3,5 kilometer til det høyeste partiet på ryggen. Vi prøvde å unngå snøen så godt vi kunne, men vi måtte noen runder ut på snøen og der sank vi ofte ned til hofta. Vi avsluttet med en ufattelig kald og demotiverende etappe på en drøy kilometer med sammenhengende snø på slutten, før vi endelig sto på den vardeløse 1247 toppen.

På returen prøvde vi å unngå snøen og vi holdt oss helt i vestsiden av platået. Like ved punkt 1173 så vi en renne vi kunne følge ned til Manndalen. Vi satt oss ned og fikk aket omtrent sammenhengende ned til rundt 500 moh, hvor vi kledde av oss «gore-texakebuksene» og gikk den siste biten ned til veien i shorts, noe som skulle vise seg å være en smertefull opplevelse. Det viste seg at østsiden av Manndalen var svært godt egnet for stikkende bringebærplanter. Vi avsluttet turen med ca 5 kilometer etter veien i Manndalen.

Foto: Petter Sundbakk og Kent Hugo Norheim

 

Turdata:

Dato: 9.Juni 2014
Distanse: 20.6 kilometer
Vertikale meter: 1560
Tidsforbruk: 5.45 (3.22 opp)