Store Vaggastinden er en av de mest utilgjengelige toppene i Lyngsalpene med anmarsj på godt over ei mil, i terreng som ikke akkurat er lettgått på de to alternativene for bestigning uten båt. Store Vaggastinden ble førstegangsbesteget i 1951 av Falkner, Moore, Parks og Pettigrew fra Reindalen som oss, de valgte dog å følge ryggen fra vest. Som Lyngsalpenes nordligste 1400-meterstopp er utsikten herfra fantastisk. Her er turbeskrivelsen fra turen vår.
Startstedet for turen er ved skolen i Sør-Lenangen. Vi parkerte her og kjøreturen fra fergeleiet på Svensby er ca 22 kilometer. Tidligere har jeg gått komboen Reindalstinden og Isvasstinden og Spisshorn med samme utgangspunkt. I 1898 ble anmarsjen gått for første gang da Hastings og Hogrenning gikk fra Lyngenfjorden til Sør-Lenangen og tilbake. Alternativt kan man starte fra Nord-Lenangen, her får man nesten ei mil i fjæra og i myr istedenfor anmarsj i steinur fra Sør-Lenangen.
Starten av turen går etter skogsvei på sørsiden av Vestre Reinelva. Skogeveien blir etter hvert til en sti av middels kvalitet som forsvinner ganske fort. Vi fulgte elva videre opp og krysset den et par ganger på vei inn Reindalen for å kutte noen meter. Etter en behagelig start blir etter hvert Reindalen en steinrøys som de fleste andre dalene i Lyngen. Vi passerte vatn 449 og 456 på nordsiden før vi gikk den siste biten opp til skardet i Reindalen på 610 moh/8,4 km. Den siste etappen går i stor steinur som etter nattefrosten var glatt som fy.
Da vi kom til «austre» Reindalen var det som å komme til et annet land, med sol og tørre steiner. Fra skardet er det knappe 100 bratte høydemeter ned før det flater noe ut. Vi gikk ca 2 kilometer fra skardet (ned til 320 moh) før vi startet stigningen. Her er det en ganske bratt travers i mose og lyng mens man skrår i retning av den lille breen i Vaggastindens sørside. Da vi passerte breen burde vi i en perfekt verden burde vi holdt oss i vestsiden av den første ryggen- det gjorde vi ikke! Vi gikk litt for langt øst og havnet i seriøs klyving opp mot punkt 1034 i en plan om å følge ryggen til toppen. Dette slo vi fra oss ganske tidlig da det var is i partiene på ryggen der sola enda ikke hadde tatt. Ryggen var klassisk Lyngen, med mye opp og ned, luftig og løs stein.
Etter å ha forsøkt å følge ryggen en stund fant vi ut at det var bortimot håpløst på det sleipe fjellet, vi bestemte oss derfor for å gå mot en renne lengre vest. Her måtte vi ned ca 100 høydemeter før vi kunne starte stigning. Renna vi gikk opp var rundt 45 grader bratt med mye løs stein og litt klyving, men her hadde sola tatt og forholdene var mye bedre. Vi nådde toppryggen på like over 1300 moh, litt vest for punkt 1328. Herfra gikk vi på breen på nordsiden av ryggen til toppen. Litt enkel klyving de siste 15 høydemeterne. Det som kunne vært en fantastisk utsikt var bare sporadiske gløtt gjennom tåka som lå rundt toppen.
Vi returnerte i samme renna ned mot 950 moh der vi kom inn i renna på veien opp, deretter byttet vi renner noen ganger og kom ned til den lille isbreen i Vaggastindens sørside. Det virker dog helt usannsynlig at man kan gå her når man ser på fjellet på avstand, men det gikk. Resten av ruten gikk etter tilnærmet samme rute som på veien opp.
Tudata:
Dato: 3. September 2016
Distanse: 27,66 kilometer
Høydemeter: 2120
Tidsforbruk: 8:41 (4:50 opp)
GPS-plott fra gps3d.no
Legg igjen en kommentar