Ersfjordtraversen er en fantastisk tur over alle toppene på nordsiden av Ersfjorden på Kvaløya- fra Skamtinden i vest til Store Blåmannen i øst. Traversen ble gått første gang i 1978 av kondisfantomet Frode Guldal som brukte 11 timer på turen. Turen starter med Skamtinden, før den fortsetter over Storstolpan, Store Hollendaren, Revbergtinden, Brattbergtinden, Melketinden, Styrmannstinden, Zapffetoppen før den avsluttes med Store Blåmannen. Her er turbeskrivelsen fra Ersfjordtraversen.
Startstedet for Ersfjordtraversen er i Rekvika. Fra Kvaløysletta er det 46 kilometers kjøretur langs en vei som ikke har fått påspandert mange kroner i vedlikehold de siste årene. Det er en del parkeringsplasser ved startstedet. Vi parkerte en bil ved Store Blåmannen og en i Rekvika. Med en Ersfjordtravers bak meg vil jeg anbefale å få skyss til Rekvika ved turstart, for å slippe den kjipe kjøreturen tilbake til Rekvika for å hente bilen etter en lang tur.
Starten av turen går etter normalruten til Skamtinden. Det er god sti de knappe 200 høydemeterne gjennom skogen og resten av ruten er markert med varder opp mot det siste partiet til toppen. De siste høydemeterne er litt luftig, men man kan se hvor man skal gå på slitasjen i fjellet. Vi var på Skamtinden etter en drøy time og da vi allerede var et drøyt kvarter bak Kilian Jornet sin rekord på 4:49 tok vi det rolig resten av turen.
Fra Skamtinden følger man egga østover med litt småklyving bort mot nordre Skamtinden hvor turen får en brå start med en særdeles luftig rappell med overheng med noen hundre meter med luft under seg. Denne rappellen kan man unngå med å gå i et hyllesystem på nordsiden av toppen. Etter rappellen er det heldigvis en litt roligere etappe videre med stortsett enkel klyving. Litt øst for Klokkardalen tok vi to korte rappeller før vi fortsatte mot Storstolpan som så veldig bratt ut på avstand.
Storstolpan angrep vi via en renne i vestsiden. Vi gikk et stykke opp renna før vi klatret opp en rygg på høyresiden av renna opp mot noen store steinblokker som lå i renna. 2 taulengder med enkel klatring her før vi var på toppen av renna og kunne gå den siste biten til toppen.
Etter å ha fylt vannflaskene i snøen øst for Storstolpan er det en del litt spenstige pinakler i starten videre mot Store Hollendaren, etter pinaklene er det «enkelt» terreng videre til Store Hollendaren. Selve toppen her er svært luftig. Etter å ha vært innom «varden» på punkt 1017 noen hundre meter fra det høyeste punktet gikk vi videre langs breen. I enden av breen fikk vi litt problemer med bratt blåis, hvor vi måtte opp på egga igjen for å komme oss videre. Videre er det ganske greit opp mot Revbergtinden og videre østover til vi kom til noen luftige småtopper rundt punkt 836(Brattbergtinden). Her valgte vi å ta en liten rappell på vei ned fra ene toppen og ellers mye eksponert klyving her.
Turen fortsetter med litt klyving i starten på egga til Melketinden, men dette er forholdsvis greit i forhold til mye annet på turen. Etappen ned fra Melketinden er uproblematisk før stigningen starter til Styrmannstinden. Her er det bare litt lett klyving før vi kom opp der vi møtte noen «ti-på-toppere» som lurte på hvor i alle dager vi kom fra. Vi fulgte den merkede løypen ned til skardet mellom Styrmannstinden og Zapffetoppen. Her hadde vi to korte taulengder med klatring før vi traverste ut i renna og en liten taulengde like under toppen i enden av renna.
Turen ned fra Zapffetoppen byr ikke på noe særlig problemer, noen få svapartier før vi var nede i skardet mellom Zapffetoppen og Store Blåmannen da det bare var vestegga som gjensto. På egga er det en del luftig klyving og de fleste gangene det blir for luftig kan løses med å gå litt i sørsiden av egga. Det er dog en del luftige svapartier som ikke kan unngåes. På ca 940 moh tok vi en ny kort rappell i et ganske stort hakk i egga.
Etter 13 timer på tur var vi ekstremt fornøyd med å nå toppen av Store Blåmannen idet solen gikk ned bak Orvasstinden. Fra Blåmannen gikk vi ned den gamle ruten til parkeringen før vi tok fatt på kjøreturen til Rekvika for å hente bilen.
Vanskelighetsgraden på turen avgjøres mye av hvilken rute du tar, en del av de verste partiene kan unngåes ved å gå rundt, men med mindre du er veldig trygg i bratt terreng vil jeg anbefale å ha med en del sikringsmidler- 60- meterstau, noen slynger og et lite rack med kiler og kamkiler. Klatringen opp mot Storstolpan og Zapffeegga er ikke noe vanskelig (gradert til rundt 3+/4-), men den er til tider veldig eksponert.
Turdata:
Dato: 11. August 2014
Distanse: 18,61 kilometer
Høydemeter: 2820
Tidsforbruk: 14:25:42
