Novatinden er resultatet av et stort steinras i 1936 som skilte toppen fra Novafjellet. Novatinden er kanskje den vanskligste toppen i Sør-Troms sammen med Rivtinden. Klatringen på Novatinden er ikke vanskelig, men veien opp til klatringen via rasrenna i nordøst er bratt og usedvanlig løs. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Novatind.
Kan kanskje starte beskrivelsen med en historie om fjellraset i 1936 fra Grovfjord IL sin nettside, hvor det er før og etterbilde av toppen.
Startstedet vi valgte ved Ørneberget- som også er startstedet for en tur til Nova turlag sin Lavvo på Novasletta. Startstedet som ligger ca 1 mil fra Grov sentrum er skiltet og det er noen parkeringsplasser her.
De drøye to kilometerne til lavoen er veldig lettgått etter god sti, som tilogmed er kloppet over myra. Etappen videre fra lavvoen er vel i kategorien grusom, med lovnader om vanskelig klatring på nettsiden til Nova Turlag hadde vi med oss masse klatreutstyr i sekken, og med 3 timer søvn etter turen vår på Oldertinden natta før var det ikke noe rekordtempo opp den tette raspregede skogen opp mot renna som skiller Novafjellet og Novatinden. Over skogen fulgte vi renna oppover mot skardet mellom toppene. Opp mot 700 moh var det greit å gå , noe løst riktignok, men ikke veldig bratt.
Fra 700 moh møtte vi dagens første utfordring- ca 150 høydemeter med steinhard snø som enda lå i den nordøstvendte renna, med snømengdene som lå under vårt besøk å dømme så ligger det nok snø her hele året? Vi lurte oss oppover den bratte snørenna – uten å tenke for mye på returen. Over snørenna ble vi møtt av historiens (?) løseste fjell. Denne etappen var ille- mye sva med grus eller våt grus liggende oppå. Christian prøvde å bruke den våte grusen som var litt tyngre til å holde seg fast i på ferden videre. Etter mye klyving, og flere parti som fristet enda mindre å returnere i enn den steinharde snørenna begynte vi å bevege oss litt østover og lengre bort fra renna på ca 1000 moh. Fra ca 1050 moh var det værste partiet unnagjort og vi fortsatte i restene av raset videre opp mot toppen, her ligger det mye stor steinur.
Etterhvert kom vi fram til toppen og oppdaget at klatringen slettes ikke var så vanskelig som det var annosert på internett. Vi skiftet til klatreoutfit, men ble enig om å gå opp uten å sette sikringer under omkledningen. «klatringen» består av ca 10 høydemeter bratt sva med gode tak til både hender og føtter, mye enklere enn flere partier på vei opp rasrenna. I værstefall kunne vi skli ned til utgangspunktet for klatringen.
Etter ca 4 skikkelige slite-timer på tur var vi på toppen av Novatinden- som har en fin varde og utsikt mot Skånland sin fjellverden og videre sørover mot Møysalen og topper jeg ikke har så god kontroll på. Siden vi hadde drasset med oss klatreutstyr til toppen tok vi en rappell på returen. Vårt 60 meterstau burde vært byttet ut med et på max 30 meter og vi satt en kile som vi rappellerte fra.
Nede fra toppen ble frykten for returen stekere og vi fant ut at vi skulle prøve oss på det ukjente ned mot sørvest- siden det umulig kunne være værre enn turen opp den våte og bratte rasrenna. Ned mot 800 moh er det skikkelig bratt med en del berg man må unngå ved å krysse og lete litt i siden. Men videre ned mot Novadalen er det veldig greit å gå- selvom det er litt bratt.
Vi fulgte Novadalen til vi var på ca 250 moh før vi siktet oss inn opå Skoddebergvatnet. I tett skog med innslag av bregner og blom gikk vi ned til vannkanten for å oppdage at det ikke var sti langs vannkanten mot lavoen. En kjip etappe på ca 2 kilometer med mye bannskap og lav moral i den tette skogen langs vannkanten ble unnagjort før vi kom inn på en sti som vi fulgte den siste kilometeren til lavoen og stien mot startstedet.
Total lengde på turen er ca 15 kilometer og 1300 høydemeter. I rolig tempo og latterlig dårlig form brukte vi drøye 8 timer på turen.
Foto: Christian Eidissen og Kent Hugo Norheim
Legg igjen en kommentar